Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

Til Piura med våre venner fra Betania, Sokndal

Etter 6 timer i pickup fra Saramiriza til Bagua, venting noen timer i Bagua til nattbussen gikk kl.22, og deretter nesten 7 timer i bussen til Chiclayo, var vi ganske trøtte da vi satte oss på neste buss som skulle ta oss gjennom Sechura ørkenen 3 timers reise mellom kystbyene Chiclayo og Piura. Litt hadde vi sovet på nattbussen, – noen mer og noen mindre. Vi så fram til ankomsten til et bra hotell i Piura selv om vi visste at vi mest sannsynlig måtte vente med å sjekke inn på rommene.

Den siste timen vi ventet på bussavgangen fra Bagua, ble tilbrakt på den svært enkle bussterminalen der. Bjørn Erik og Helge slapper av på sementkanten!

Her ser det ut som Einar står ensom i ørkenen og venter på haik med neste buss

Bussen vår stoppet plutselig da vi var nesten halvveis. Ingenting skjedde, men etter litt fikk vi beskjed om at det var noe feil med bussen. Etter en times tid kom neste buss som vi fikk plass på. All bagasjen og sakene våre ble lempet ut av bussen og båret over til neste buss. Einar står og holder vakt ser det ut til ved siste rest av bagasje som skal inn i den “nye” bussen. Vi led ingen nød. Det var enda tidlig på morgenen, og solen var gjemt bak et skylag. Vann hadde vi også!

Det smakte godt med middag da vi sent på ettermiddagen gikk ut for å spise. Dette måltidet spiste vi på en av de mange fiskerestaurantene i Piura.

Da hadde alle, selv de som måtte vente lengst, kommet seg inn på rommene, fått dusjet og hvilt litt etter det lange reisedøgnet. På hotellet i Piura var det heldigvis gode stoler og sofaer i et stor stue/patio innenfor innsjekkingen, så noen nød led vi ikke under ventingen.

Bildene over er fra Piuras havneby Paita, som ligger en times kjøring vestover fra Piura. Et veldig tørt område. En blir rent overrasket når Stillehavet kommer til syne bak sanddynene. En mann hadde tatt en pyntet lama med ut på fiskebryggen for å tjene noen slanter på fotografering. Den liker seg nok bedre i Andesfjellene enn her i varmen og ørkenen i Nord-Peru. Vi kjørte ut til Paita dagen etter vår ankomst til Piura. Det var da blitt torsdag 29.09.

Paita er en mindre havneby, men har også en ganske stor fiskeflåte. Men med båter av annen størrelse og kvalitet enn båtene i Norge. Det ligger flere større fiskehavner lenger sørover mot Lima.

Bildene over viser stranden ved den lille fiskebyen Yacila. Sanden er vasket bort av flere sterke stormer de par siste årene. Det var bare rullesteiner igjen. Det var også ganske mye bølger så det ble fotbad for noen av oss. Vannet lå nok på 20 grader.

Klippene ved Yacila sees øverst til høyre og nederst til venstre. Gro sitter ved en liten park i byen og ser mot fiskemottaket der vi andre gikk ut for å se på fangsten. Som bildene øverst til venstre og i midten til høyre viser, var det et mottak for store blekksprut. Blekksprutene kuttes opp, legges i kasser og veies før de blir fraktet i kjølebiler til Piura og de store byene sørover langs kysten og opp i fjellbyer.

Bildet nederst til venstre er fra fiskebrygga i Paita der småbåter frakter folk og varer ut til de større fiskebåtene som kan være ute på fiske i flere dager av gangen.

Neste dag hadde vi en planlagt tur til småbyene i Nedre-Piura med besøk bl.a. i den lille turistbyen Catacaos, og på kvelden skulle vi være med på møte i menigheten i bydelen Ignacio Merino, Piura. Men denne torsdagskvelden var det ikke noe program. Noe vi nok alle syntes var bra.

Det ble ikke tid til mer skriving på bloggen mens vi var i Piura. I går morges den 02.10 fløy vi til Lima, Perus hovedstad med 10 millioner innbyggere. Fra oppholdet i Lima skriver vi litt mer senere. Våre venner fra Sokndal reiser til Norge i kveld.

Mens vi var i Saramiriza fikk vi anledning til et par reiser på elva. Den første turen gikk til landsbyen Borja fredag den 23.09. Vi kjørte i den nye båten til menigheten i Saramiriza sammen med menighetens pastor Juan del Aguila som viste oss rundt i Borja.

Her er et kart som viser byene Piura (på kysten) og Chiclayo (også på kysten og helt nederst på kartet) derfra reiste vi inn til Bagua(litt nedenfor midten av kartet) og videre nordøstover til Saramiriza (ved den lyserøde strekens slutt) ved elven Marañon. Borja og Puerto America, samt Hugarte (vanlig skrivemåte: Ugarte) synes også på kartet.

Her er vi klar for tur oppover Marañon til Borja som ligger like nedenfor fallene: Pongo de Manseriche og ved foten av fjellkjeden Cordillera del Condor. Menighetens båt er den med blått tak.

På det øverste bildet sees Cordillera del Condor med åpningen der Marañon presser seg gjennom den smale passasjen i fjellkjeden.

På bildet i midten står vi utenfor lokalet til menigheten i Borja. Etter en spasertur rundt i Borja der vi har beundret de mange ulike frukttrærne, kokospalmene og blomstene, ble vi servert middag på kjøkkenet hjemme hos Juan del Aguila som sitter ved bordenden.

Søndag 25.09 ved 8-tiden reiste vi med samme båten som til Borja, men nå nedover eller østover elva til landsbyen Ugarte der det bor Awajun indianere (tidligere kalt aguaruna). Der var vi med på formiddagsmøte. I Ugarte er Carlos Murayari pastor for menigheten. Vi ble servert middag etter møtet før vi kjørte videre nedover Marañon til landsbyen Puerto America som ligger i munningen av elva Morona som kommer ned fra Ecuador i nord. Der var vi med på kveldsmøtet. Kveldsmat fikk vi hjemme hos pastoren i menigheten, Daniel Mucushua.

Et stort ønske fra mange av menighetene og utpostene i jungelen er instrumenter: særlig gitarer og elektronisk orgel. Mange steder har nå elektrisitet, i alle fall på kveldstid; enten fra landsbyens lysagregat eller egen lysmotor.

Bildene står litt hulter til bulter, men slik jeg ser dem på min Laptop, er bildene øverst til venstre, i midten og nederst til høyre fra besøket i landsbyen Ugarte. Øverst er vi på vei til lokalet og møtet, i midten barn som kommer løpende for å være med på møtet og nederst synger forsamlingen kor og sanger på awajun.

Bildet til venstre i midten er fra møtet i den nybygde, ennå ikke helt ferdige kirken i Puerto America, mens bildet øverst til høyre er tatt utenfor kirken i San Juan der vi hadde et lite møte mandag formiddag på vei tilbake til Saramiriza. Bildet ble tatt etter at vi ble servert en deilig hønsesuppe da flere hadde gått hjem for å ta fatt på dagens arbeid. I San Juan er Lindauras bror Wilder Pasmiño leder for utposten/menigheten.

Vi overnattet på et ganske spesielt gjestgiveri i Puerto America, men noen timers søvn ble det også der. Det kostet 25 kroner natten pr. person. Men da vi skulle betale, ville ikke vertinnen ha noe for det! Det var jo hyggelig gjort. Hun ønsket å støtte menighetens arbeid, sa hun, – enda hun selv ikke er med.

Cordillera de Condor synes i det fjerne når vi nærmer oss Saramiriza på vei tilbake, – slik det sees på bildet nederst til venstre.

På bildene over ser vi lastebilene jeg skrev om i forrige innlegg. Bildene er tatt rett utenfor hotellet vi lå på i Saramiriza. Den røde lastebilen står på veien inn til kirken med barneskolen til høyre. Lastebilene frakter ulike varer inn til Saramiriza, men tar tilskåret tømmer med tilbake ut av jungelen. Tidligere var det de fine treslagene som sedertre og mahogni som ble tatt ut og fraktet sammenbundet som flåter nedover elvene til Iquitos og Yurimaguas. Nå tas alle treslag som kan brukes til noe, blant annet kapirona som av den lokale befolkningen tradisjonelt har brukt til ved for matlagning.

Det var en stor lekkasje på oljeledningen som krysser Morona elva i februar/mars. Enda holder oppryddingsarbeidet på. Mange menn fra landsbyene, bl.a. Saramiriza og Puerto Amerika jobber for en forholdsvis god betaling der opp. Men så holder de også på med å prøve å samle opp oljesøl i bielvene og innover i sumplandet, – et farlig arbeid. Mye av det disse lastebilene frakter inn, er matvarer og annet som går videre på båter til Morona.

Neste innlegg blir fra noen av opplevelsene og møtene i Piura og omegn. Vi var også en tur til havnebyen Paita ved Stillehavet.

Nå har vi hatt en deilig frokost på hotellet i Piura. Det er blitt lørdag 01.oktober, og i morgen tar vi fly de nesten hundre milene sørover til Lima. I ettermiddag kjører vi vel en time østover til det som kalles Øvre Piura (fylket) for blant annet å være med på møtet i byen Chulucanas.

Men vi må først litt tilbake i tid. I går skrev vi litt om reisen sammen med våre venner fra Betania, Sokndal fra kystbyen Chiclayo østover og innover landet til Bagua og videre til Saramiriza i jungelen. I dette innlegget blir det litt fra opplevelsene fra Saramiriza og reiser vi gjorde til landsbyer på Marañon.

Hotellet på 4 etasjer som vi bodde på i Saramiriza. Riktignok var ikke øverste etasje helt ferdig. Det ble en del banking og hamring over oss på dagen. Men da var vi for det meste ute, så det gikk bra. Vi kjørte til og fra Saramiriza i biler lik den på bildet her. Det er flere hoteller i Saramiriza nå på 2 til 4 etasjer!

Det har skjedd mange forandringer siden vi reiste fra Saramiriza og Peru til Norge sommeren 1999, men så er det også 17 år siden. En del av disse forandringene så vi da vi besøkte Peru i 2010, men sannelig har det skjedd mye også på årene som har gått siden da.

Ikke minst at det er asfalt så og si hele veien fram til Saramiriza med mange nye og gode broer over alle små og større elver. De fleste er små nå i tiden det regner lite. Det har ført til økt trafikk, der Saramiriza er havnen for ferdsel på elven videre innover jungelen. Dessverre var det stadig store lastebiler som frakter tremateriale av alle slag ut av jungelen! Ser ikke ut til at Regnskogsfondet har noen stor virkning. Tror det meste av de pengene blir “borte på veien”!? Vi skal sette inn et bilde av et par av disse lastebilene neste gang. Har glemt å få dem overført til min lille laptop.

Det var stor velkomstfest for oss i menigheten i Saramiriza første kvelden, onsdag 21.09. Det var ekstra mye folk da det var midt i konferanseuka. Foruten flere fine kaker som sees til venstre, var det middag til alle. Men først var det møte med sang og taler.

Vi kom fram til Saramiriza litt over kl.14 etter seks timers reise fra Bagua, inkludert et stopp der vi spiste frokost/middag, – en riktig god fiskerett av elvefisken Sungaro. Vi ble servert mat i kirken med det samme vi kom. Siden ble det tid til en liten hvil og en spasertur ut til elva før møtet. Helt rart for oss å komme til Saramiriza på så kort tid. Før tok det minst 12 -13 timer om man i det hele tatt kunne bruke veien. Ofte måtte vi ta båter ned elva og strykene den siste delen av veien. Men de siste årene vi var i Saramiriza fikk vi ofte reise ut med oljekompaniets helikoptre. Det var til stor hjelp.

Det ble mye bilder. Nå har mange i jungelen også mobiltelefoner med mulighet til å ta bilder. Mange ville ha et minne sammen med oss og med våre norske venner. Her er vi sammen med pastorsfamilien i Saramiriza: Lindaura og Manuel Rivera med datteren Irene.

Bildene sees i en rad på de fleste telefoner, men på pc og laptop står de en gruppe med to bilder i hver rad. Beskrivelsen blir da slik vi ser bildene på vår laptop.

Øverst til venstre er det prøving av lesebriller som vi hadde med oss. Mange av pastorene og lederne som ofte leser bibelen i lys av små parafinlamper, ville gjerne ha briller. Vi og vennene fra Betania hadde med oss briller. Det var ikke få som fikk briller denne dagen! Bildet i andre raden til venstre viser oss sammen med pastorer og ledere som var på konferansen. Fra noen av landsbyene kom en søndagsskolelærer eller en medleder, så det var flere enn disse med på konferansen og bibelstudiene.

Til venstre i tredje og fjerde raden sees deltagerne som skulle nedover Marañon, ved avreisen i båten som skulle sette dem av nedover i landsbyene. Noen hadde egne små båter liggende ved munningen av et par av bielvene. Derfra kjørte de da videre til sine landsbyer i Morona og Potro elvene. De som skulle til bielven Cauapanas måtte gå et par dager gjennom jungelen fra en landsby i Potro. I tredje raden til høyre sees menighetens kjøkken og “kokkene” i ferd med å lage mat til alle konferansedeltagerne.

I første og andre til høyre slapper vi av med et bad i en liten bielv innover veien fra Saramiriza og henholdsvis på “bytur” der vi ser et par av de mange motorsykkeltaxiene det krydde av både i Saramiriza og i andre byer i Peru. Nederst til høyre er det bilde fra middagen vi og våre norske venner ble innbudt til av Helsesenteret i Saramiriza.

Vi var også på besøk til andre landsbyer. Fredag 23.09 kjørte vi med menighetens nye båt og besøkte Borja ved Pongo de Manseriche, – den smale passasjen Marañon må presse seg gjennom den siste fjellkjeden Cordillera del Condor. Disse fallene var et naturlig skille opp mot landsbyene i øvre Marañon. Nå som veien er kommet, er denne naturlige grensen borte.

Neste innlegg blir fra besøkene vi gjorde til fire av landsbyene i området.

Piura, 30.09.16

Nå er det allerede blitt 11 dager siden sist vi skrev på bloggen. Da var vi i Chiclayo og ventet på våre venner fra Betania, Sokndal, – eller Hauge i Dalane som stedet også kalles. Litt senere den kvelden 19.09 kjørte vi ut til flyplassen for å møte Helge Landmark, Bjørn Erik Egeland og Kristian og Einar Bendiksen.

De ankom ganske så trøtte etter å ha reist fra Lima like etter at de landet med KLM fra Sola via Amsterdam. Det var mange timer siden de sist var i seng. Så det drøyde ikke lenge før vi gikk til ro på rommene våre. Dagen etter ventet en lang busstur til Bagua i provinsen Amazonas.

Grunnen til oppholdet i bloggen er at det ikke finnes wifi i Saramiriza, bare et par “kontorer” der du kan leie tid på en pc for å koble til internett. Det ble ikke aktuelt med vårt tette program, og det går heller ikke å arbeide med bloggen med bilder etc. der.

Her er våre venner på plass i bussen som neste dag ved ett-tiden tok oss den 30 mil lange veien over Andesfjellene til byen Bagua.

Heldigvis er fjellene ikke så høye her i nord. Den høyeste overgangen er på vel totusen m.o.h. Turen gikk først gjennom flere landsbyer i ganske tørre områder før veien for alvor svingte seg oppover fjellet. Det ble også mange svinger på vei ned igjen før vi nådde Bagua etter ca. 7 timer der den ligger vakkert til i en bred dal mellom lave åser.

Mange vakre vyer på veien til Bagua. Her er fjellene litt grønnkledte, noen steder med åkrer i terrasser. Andre steder var det mest kaktus som vokste.

Her er parken og i bakgrunnen den katolske kirken i Bagua. Det var bare grus og sand på dette området den gangen vi bodde i Bagua, men så er det også 47 år siden.

Vi kom fram til Bagua i 8-tiden på kvelden. Da hadde det vært mørkt nesten to timer. Vi tok inn på et hotell der vi på forhånd hadde bestilt rom. Etter et besøk på en enkel restaurant der de solgte store porsjoner med kylling, ris og stekte poteter for en billig penge, fant vi tilbake til hotellet og senga! Vi skulle tidlig opp neste morgen. Bildet over ble tatt på veien tilbake en uke etter.

Neste morgen 20.09, litt over klokken åtte kjørte vi i to dobbelt kabin pickups med kurs for Saramiriza. Den veien har fått nye broer og asfalt så og si helt fram til Saramiriza. Det er noen få kilometer som gjenstår, men oppmålingen holdt de på med mens vi var der. Dermed bør det ikke drøye lenge før arbeidet med det siste veistykket begynner.

Det er grønt og frodig innover jungelen. Noen steder kjørte vi ganske nær elva, som vi ser på bildet nederst til høyre og øverst til venstre. På det sistnevnte bildet er det elvene Chiriaco og Marañon som møtes. Det dyrkes mye bananer av forskjellig slag, kakao og papaya, foruten mais og maniok. Det var risåkrer flere steder, men mest langs den første delen av veien nær Bagua.

Det hadde vært kraftig regn i to-tre dager før vi kom. Dermed hadde det gått et ras over veien ikke så mange mil etter Bagua. Det var dagen før. Nå la de siste hånde på arbeidet for å få ryddet veien og asfaltert på nytt. Da stengte de veien i kortere perioder for å jobbe. Vi ventet kanskje 10-15 minutter før vi kunne passere rasstedet. Bildene øverst og i midten til høyre viser dette stedet.

Bildet nederst til venstre viser utsikten over den flate jungelen som strekker seg milevis østover, bare gjennomskåret av større og mindre elver. Dette er tatt fra den østligste utløperen av Andes her i nord. Den fjellkjeden kalles Cordillera del Condor.

Neste blogg blir nok skrevet i morgen. Da om dagene i Saramiriza og omegn. Her i Piura har vi vært siden onsdag formiddag den 28.09. Det har vært mange opplevelser, også i dag. I kveld skal vi på møte i den lille menigheten i bydelen Ignacio Merino som vi fikk være med å starte her i Piura på slutten av 90-tallet.

Nå er det blitt kvelden den 19.09. Vi sitter på rommet på hotellet i Chiclayo og venter på å høre fra våre venner fra Hauge i Dalane som bør ha landet i Lima for en drøy time siden. Vi skal møte dem på flyplassen her når deres fly fra Lima ankommer Chiclayo kl. 23.05.

Etter planen går ferden videre i morgen kl.13 med buss til Bagua, og så videre inn til Saramiriza onsdag morgen. Det blir spennende.

Den 14.09 satte vi oss i bussen i Trujillo for å kjøre de 7 timene langs kystveien til Piura. Vi kom vel fram til Piura og har hatt noen fine dager i Piura og Chulucanas.

Bra buss og gode seter i den beste avdelingen på bussen nordover. Likevel kostet det ikke mer enn kr.200 for den 7 timer lange bussreisen.

Ikke alle hus i de små landsbyene langs veien i ørkenområdene på kysten er så fine!

Sanddyner i Sechura ørkenen mellom Chiclayo og Piura er på mange steder så tørre som dette bildet viser, mens det andre steder vokser tørre busker og “krype-planter”- 25 mil.

Plaza de Armas i Piura er grønn med skyggefulle trær og staselige palmer. Mange folk i parken på ettermiddagen. Bygningen i bakgrunnen på det øverste bildet er hotellet vi lå på i 2 netter.

Fredag 16.09 kjørte vi en drøy time ut til den mindre byen Chulucanas der hovedmenigheten til alle menighetene i Piura fylket ligger. For 40 år siden begynte de svensk-peruanske misjonærene Göran og Anita Olsson arbeid her. Det er mange år siden de reiste herfra, men har hatt mange lengre og kortere besøk og støttet arbeidet i alle år. Nå var de også i Chulucanas, og vi bodde på samme hotell som var av en ganske annen standard en det i Piura!

Her er en knippe bilder fra Chulucanas og omegn. I øverste rad til venstre er vi på møte lørdagskvelden, som er hovedsamlingen i kirken, Casa de Oración i Chulucanas. I andre rad til høyre underviser svensk-amerikanske-guatemalske Tim barnearbeidere fra flere menigheter i et intensivkurs på 9-10 timer i 3 dager!

Øverst til høyre og i midten til venstre er det bilder fra Rehabiliterings senteret – først og fremst for barn -; et arbeid som Anita og Göran startet for 20 år siden da de faktisk lette fram bortgjemte handicappede barn rundt omkring i de støvete landsbyene i distriktet rundt Chulucanas. De har i disse årene hatt opplæring av medarbeidere, av foreldre og myndighetspersoner i distriktet, foruten det store arbeidet rettet mot disse barna. Det er i dag en helt annen holdning til de utviklingshemmede i hele Piura fylket.

På hotellet bodde også en svensk ortoped, spesialist på å lage proteser av ulike slag, han har vært her før, og hver gang lærer han opp peruanske medarbeidere og lager samtidig proteser til barna. Et flott og viktig arbeid. Han er fra pingstforsamlingen i Lund der Anita og Göran har bodd de seneste årene. Han og Göran Olsson er med på bildet i midten.

De to nederste bildene viser vanlig framkomstmiddel i småbyene. Damen har tøyet over hodet for å beskytte seg mot den stekende solen. Vakker utsikt mot fjellene som reiser seg i øst,- fra en landsby nær Chulucanas.

Vi var med på felles lunsj og middag for kursdeltagerne i “bakgården” i kirken i Chulucanas. God mat som kostet kr.12,50 pr. måltid, – selv om vi ikke var med på kurset. Jeg sitter ved siden av den svenske ortopeden Pekka, og læreren på kurset, Tim sitter rett ovenfor ham. De øvrige på bildet er kursdeltagere.

Lørdag tok vår gode venn, Duberly oss på en runde til nabobyer rundt Chulucanas. Her er vi i Tambo Grande, der vi fikk være med å bygge en ny kirke da vi bodde i Piura på slutten av 90-tallet. Byen har vokst nærmest kaotisk, og de fleste gatene er bare sand. Det var fem av våre amerikanske venner, eksperter i mure- og snekkerarbeid som sammen med frivillige fra menighetene i Tambo Grande og omegn bygde lokalet på 21 dager. Men da hadde John kjøpt inn alt materialet som skulle til, så det var bare å starte opp.

I den lille byen CP8 har de en forholdsvis stor og fin kirke. Her står vi i den sammen med pastorsfrua og de to døtrene. Mannen var i Chulucanas. Vi kom uanmeldt alle stedene.

Vi besøkte også et par andre steder den lørdagen. Søndag var vi i menigheten Casa de Oración i bydelen Ignacio Merino i Piura. Men bilder og tekst fra det får vi vise neste gang.

Nå snakket John nettopp i telefonen med vår venn i Lima som skulle ta i mot de norske vennene. Han sier de og bagasjen kom vel fram, og at de nå har sjekket inn på flyet til Chiclayo. Det går om en times tid. Vi er veldig glade over disse nyhetene og takken går til Herren. Da kan det bli en stund til neste innlegg på bloggen. Lite internett og wifi i jungelen. Neste onsdag bør vi være tilbake på kysten, da i Piura. Vi takker for forbønn i denne tiden.

Om en time drar vi med hotellets minibuss til flyplassen. Tenker vi møter noen trøtte reisende som lengter til senga. Gode rom her vi er nå, til og med har de aircondition. Blir nok mindre av det i uka som kommer!

I forrige innlegg skrev vi at vi var vel framme i Trujillo etter den 550 km lange reisen langs kysten fra Lima. Trujillo har nå nesten en million innbyggere og har vokst veldig de siste årene, men ganske ukontrollert.

Trafikken er kaotisk. Det er altfor mange biler i forhold til gater og veinett. Kollektivtrafikken består av vanlige biler som kjører “colectivo”, minibusser og billige gamle taxi. Likevel syntes vi det var litt bedre enn da vi var her i 2010. Nå var det i alle fall flere gatekryss i sentrum som hadde trafikklys. Det var også flere rundkjøringer, men der så det ut til at alle kjørte etter sine egne regler! Vi satt med hjertet i halsen når vi kjørte med våre verter, misjonær eller pastor.

Våre venner hadde lagt opp et ganske tett program for oss i sine respektive sammenhenger, både møter og pastorspar- og ledersamlinger. Her taler John i en karismatisk baptistkirke der det dansk-peruanske misjonærparet har tilknytning.

Her på pastorsparsamlingen mandag ettermiddag sammen med Rosa og Edgard Bardales Det var ca. 20 par tilstede, foruten noen som kom alene.

Til høyre på bildet sees den danske misjonæren Helmi som ledet samlingen. Hun står sammen med en pastorsfrue som fylte år og hun som ledet lovsangen, en misjonærdatter fra Colombia.

Tirsdag formiddag kjørte vi med Rosa og Edgard noen kilometer innover i landet til tomta menigheten kjøpte til leirsted for noen år siden. Vi var der også i 2010 da det var nyinnkjøpt, med et par små hus av leire og noen frukttrær. De har ikke hatt penger til å bygge før nå, men har hatt mange dagsturer hit med menigheten i løpet av disse årene.

Nå har de fått bygget en stor sal til møter og spisesal etc., foruten en fløy til sovesal med noen toaletter og dusjer. Vann og avløp er innlagt. Men nå måtte de stanse da de har bygd etter som de har hatt penger. Vi var glade for å kunne gi en gave fra venner i Norge som har gitt til jubileumsreisa vår, – til å støtte ulike behov vi møter på reisen. Nå får de i alle fall lagt tak på sovesalen. De ønsker å bygge en slik fløy til, foruten kjøkken.

Utsikt fra leirstedet. Det dyrkes mye sukkerrør i området. På menighetens tomt er det åkrer med maniok og en del frukttrær av forskjellige slag. Det er frodig ved elveleiene bare det får tilført vann.

Her er vi sammen med pastor Edgard som introduserer oss i den største av de fire kirkene de har i Trujillo området. Både søndag og mandag kveld var det full kirke. Mandag var det ledersamling fra de ulike gruppene og arbeidet i alle menighetene. Vi ble tatt veldig godt i mot og tydelig satt pris på som gamle “pionermisjonærer” som Edgard kalte oss. Bildet nederst til venstre er inne fra den store salen på leirstedet.

Etter utflukten til leirstedet ble vi bedt på middag til Bardales. Her er vi utenfor huset deres før vi reiser derfra. Gro står sammen med Rosa og Edgard, deres adoptivsønn Paul og Rosas mor. Hun er flere og åtti år, men deltar ivrig på møtene som er preget av mye liv og veldig høyt volumen på musikk og sang!

Onsdag morgen 14.09 gikk bussturen videre langs den tørre kyststripa nordover. Godt å komme fram til Piura på ettermiddagen. Neste hilsen blir litt fra Piura og Chulucanas.

Det ble en lang tur med buss fra La Merced i provinsen Chanchamayo over Ticlio på 4800moh og ned til Lima. Mye trafikk og veiarbeid gjorde at denne reisen også tok lengre tid en oppgitt. Men det gikk bra, og ved hjelp av tablettene mot høydesyke kjente vi heller ikke denne gangen noe til høyden.

Men i forrige innlegg skrev vi feil dato for avreisen fra La Merced. Vi satte oss på bussen torsdag formiddag 8.september og kom fram ved 8-tiden på kvelden. Neste kveld som da var fredag 9., tok vi nattbuss til Trujillo.

Veien fra sentraljungelen til Lima er spektakulær med sine store høydeforskjeller. Særlig vakker er dalen nedenfor og ovenfor Tarma.

Vakre åkerlapper i forskjellige grønne farger, noen steder er åkrene gjort klare til utsæd. Gamle vanningsanlegg som går i kanaler fra Tarma elva gjør at det kan såes et par ganger om året her. Grønnsaker, poteter og mais gror villig i denne høyden på rundt 3000moh.

De fleste av de små bildene er tatt på veien fra Tarma og opp mot høyfjellet. Vakker natur og frodig. Litt høyere opp går veien opp mot 4000moh og vel så det. Da blir det mer goldt, men også her er det små bosetninger. Vi så et par saueflokker med gjeter, men bare en eneste lama. Etter en stund gikk veien litt nedover igjen mot gruvebyen La Oroya der det utvinnes mange metaller. Likedan enda høyere opp langs veien til det høyeste punktet Ticlio.

Disse områdene ved gruvesamfunnet Morococha, har kinesiske selskap kjøpt. De har bygd en helt ny liten by og jevnet den tidligere med jorden. Nå er det åpne brud der fjellene rundt graves ut. Så ut til å være stor aktivitet.

Her er vi like ved veiens høyeste punkt. Nå begynner nedturen, 13-14 mil med en høydeforskjell på over 4800 meter! Det blir svinger og bakker og noen tuneller av sånt!

Flere gruvesamfunn også på veien nedover dalen. Nå går solen snart ned, og det blir fort mørkt.

Vel framme i Lima. En dag her før vi tar bussen nordover i ørkenlandskapet langs kysten. Byer og grønne områder der elver renner ut i havet fra fjellene i øst. Men vi så ikke noe av dette denne gangen. Bussen gikk klokka 20, og vi var framme i Trujillo kl.07.15.

Litt trøtte var vi lørdag, men litt hadde vi da sovet på bussen. Etter en hvil ble det forberedelser til to møter søndag, og det samme mandag. Her er vi på pastorspar samlingen mandag ettermiddag sammen med våre gode venner fra tiden de arbeidet henholdsvis som pastor i kirken og administrator på Helsesenteret i Saramiriza i siste halvdel av 90-tallet. De er fra Trujillo hvor de leder flere menigheter som de startet da de kom tilbake i slutten av 1998. Mer fra Trujillo i neste innlegg. Nå er det siste kvelden her. I morgen tidlig 14.09 tar vi buss 7 timer videre nordover til Piura. Som dere ser, har vi det bra. Litt trøtte etter stort program i Trujillo.

Mandag 5.9 kjørte vi med Liv Haug til San Ramon ca. 10-15 minutters kjøring fra La Merced der Liv bor nå. Der så vi på Omsorgssenteret som Liv og menigheten Filadelfia i La Merced bygger på en tomt kommunen har gitt dem i utkanten av byen. Det er lagt ut mange tomter til hus i dette området, og det bygges rundt senteret på alle kanter.

Senteret skal først fremst bli til hjelp for to svake grupper i samfunnet her: Eldre som ikke har slektninger som kan ta seg av dem og kvinner og barn som er utsatt for vold i hjemmet. Nå holdt arbeidsfolk på med siste innspurt av pussing av vegger, tak og gulv innvendig. Vinduer og dører er bestilt. Det elektriske og vann, avløp er for det meste på plass, men likevel gjenstår det mye arbeid. Men Liv er optimist og innstilt på at det får ta den tid det må til alt står ferdig.

Det var interessant å se dette prosjektet, så vel som andre prosjekt som er i full drift da vi tirsdag reiste til Villa Perene der Liv har bodd og arbeidet i mange år. Vi kjørte også til landsbyer og steder videre innover i Perenedalen.

Det øverste bildet er utsikt over Villa Perene. Det nederste viser lokalet Filadelfia i byen. Her står John sammen med Anne-Marthe utsendt fra menigheten i Hamar. Hun har arbeidet i menigheten i en tre års tid nå. Men reiser hjem til Norge til jul.

Her sees broen Noruega som Liv fikk bygd over elven Perene på slutten av 70-tallet. Den går fra Villa Perene til hovedveien som ble bygd innover Perenedalen på begynnelsen av 70-årene. Dette hjalp bøndene og få lettere tilgang til markedene i La Merced og helt til Lima da den gamle veien på Villa Perene -siden var dårlig og heller ikke ble vedlikeholdt etter at den nye veien kom.

Bildene over er fra turen vår innover Perenedalen. Appelsinplantasjer er det mange av, foruten papaya og mango. Lenger innover dalen og oppover fjellskråningene på rundt 1000m.o.h dyrkes det kaffe av god kvalitet. Vi besøkte oss en av mange indianerlandsbyer. Det bor ulike stammer i Chanchamayo provinsen.

Landsbyen vi besøkte bestod av ashaninca indianere. De bor ikke langt fra Villa Perene og lever nå stort sett av å produsere forskjellige ting de selger til turistene. De lager mye fint og viser stor oppfinnsomhet i å utnytte naturproduktene de har tilgjengelig.

Jeg skrev sist at ved å trykke/peke på bildene, blir de større. Det er riktig, men gjelder for nettbrett og pc, – ikke for Smartphones, det jeg kan se!

Her er vi i landsbyen Yurinaki og hilste på forstanderparet der og deres yngste datter. Øverste er vi på vei ut av kirken der de ventet skolebarn som får middag 4 dager i uka gjennom et program mange av kirkene driver for å hjelpe fattige barn og familier. De får også hjelp til andre ting, bl.a. leksehjelp.

Vi spiste middag med “churasco” på en koselig utekafe i byen Pichanaki. Pichanaki har vokst veldig de senere årene, slik som de øvrige landsbyene og byene i Peru. Byen er hovedstad i naboprovinsen til Chanchamayo, og ligger ved en bielv til Perene med samme navn som byen og provinsen.

Neste innlegg blir litt fra veien tilbake fra La Merced til Lima, via Tarma og høyfjellsovergangen Ticlio på 4800m.o.h. Reisen tok 9 timer, og det var deilig å få lagt seg på hotellet i Lima den kvelden. Dagen etter, sist torsdag tok vi nattbuss til Trujillo nordover kysten av Peru. Her er vi nå hos misjonærene Helmi og Felipe (dansk-peruansk misjonærpar).

Vi ønsker dere alle en god søndag. Vi skal tale på to møter i to forskjellige menigheter i morgen, så husk gjerne på oss. (hos dere er det vel nesten søndag morgen allerede!)