Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

Lima for fjerde og siste gang i løpet av reisen.

Først gang ble det to overnattinger da vi kom fra Norge før vi reiste videre til Huancayo, Tarma og La Merced. Andre gang var vi bare en overnatting i Lima før buss nordover til Trujillo og siden videre til Piura og omegn, og så til Chiclayo, Bagua og Saramiriza.

Det ble en overnatting i Lima også da vi fløy fra Piura sammen med våre venner fra Sokndal. Neste kveld reiste de til Norge mens vi fortsatte turen til Iquitos. Fjerde besøk ble det siste og lengste. Det strakk seg over fem dager helt fram til hjemreisen tirsdag 11.oktober.

Søndag formiddag 09.10 talte John på møtet i menigheten “Casa de Oración” i Magdalena, Lima. Det nederste bildet av det fra kirken, er tatt tidlig i møtet. Noe senere var alle benker fylte:) Etter møtet spiste vi deilig (og veldig rikelig) middag på en restaurant nær kirken med pastor Juan Olivera, hans kone og sønn, foruten sønnen til pastor Heber Calle som hadde noen fridager i Piura sammen med sin kone og de to yngste barna i skolens vårferie (ja, det er vår i Peru!). Øverst: en typisk motorsykkeltaxi fra bydelene i Lima. De får ikke kjøre i de store gatene eller krysse fra bydel til bydel.På ettermiddagen søndag møtte vi våre unge venner fra Saramiriza, Andrés og Priscila Tucupe Nuñes. Vi spiste is på Larcomar og hadde det hyggelig fram til de måtte på jobb.

Det var oppmuntrende og inspirerende å være sammen med dem. De hadde gode minner fra barn . og tenåringstiden i Saramiriza med søndagsskole og møter. Vi snakket om troen i møte med storbyen, jobb og studier. Vi hadde en fin bønnestund sammen. Foreldrene er aktivt med som henholdsvis kasserer og eldste i menigheten “Casa de Oración” i Saramiriza. Det var så glade over å få møte oss “gamle”. ??

Mandag 10.10 på museumsbesøk:

Vi var på to museum mandag; Museo Nacional de Arqueología, Antropología y Historia, y Museo Larco. Det sistnevnte er også et historisk museum. Inngangspartiet sees nederst til høyre, – vakkert “overgrodd” av Bougainvillea i forskjellige fargenyanser. Inngangen til det førstnevnte sees øverst til høyre.

Bildene i andre rad til venstre og i tredje til høyre viser sølv og gullsmykker/klær funnet i graver på nordkysten i Peru. De er fra en kultur som rådde der for 1500 -800 år siden.

I andre rad til høyre sees utsnitt av en gravhule med mengdevis av innpakkede mumier, slik den “gjennomskårne” bylten i midten viser. De er fra Paracas sør for Lima, og er minst like gamle som de tidligere nevnte funnene. Det ekstremt tørre klimaet på kysten av Peru med omtrent null nedbør, har gjort at disse mumiene og andre funn holder seg over hundrevis av år.

Øverst til venstre er det bilde av en sten med utskjæringer som også er svært gamle. Litt artig for oss var det å se denne stenen (som egentlig er stående) da vi gjenkjenner den fra et fotografi av Maino foran den samme stenen da hun var 12-13 år gammel. Så det er lenge siden sist vi besøkte dette museet! Men det var svært utvidet med flere gjenstander og forbedret framvisning siden den gangen.

Bildet i tredje rad til venstre viser enkel keramikk fra en tidlig kultur i nord. Vi har deler av et par figurer hjemme som ligner svært på disse her. Dem fikk vi av noen shapra-indianere ved Morona elven, som sa at de hadde funnet det nede i jorda da de skulle så mais.

Bildet nederst til venstre er ikke fra museet! Men fra hotellets lille hage. Den store skilpadden skal etter sigende være ca. 80 år gammel.

Vår siste middag på Larcomar i Lima tirsdag 11.10 før vi reiste ut til flyplassen. John hadde den øverste retten: Ají de gallina og jeg den nederste: Lomo saltado , – begge dandert med svale egg. Det både smakte og så godt ut!

Vel hjemme torsdag ettermiddag 13.10:

Vi kom sent til Gardermoen onsdag 12.10 etter å ha vært på reisefot i 24 timer. Det ble en overnatting på hotell der før vi tok buss hjemover torsdag morgen via Oslo og Notodden. Det øverste bildet er tatt mens vi flyr inn Oslofjorden – solnedgang. De to neste er utsikten fra terrassen med høstfarger i hagen og på fjellsidene og Gaustatoppen med et lett snødryss.

Takk til dere som har fulgt oss mer eller mindre på den fantastiske Jubileumsturen vår til Peru! Syv fantastiske uker! Takk til dere som har bedt for oss! Men vi må likevel si oss enige med ordtaket:

Borte bra, men hjemme best!

Flyturen fra Piura til Lima søndag morgen 02.10 gikk fort. Klokken var nærmere 12am før vi var på plass i taxien som skulle ta oss til hotellet i Miraflores. Det ble litt venting før vi fikk våre hotellrom og kunne gå ned til Larcomar, senteret ved Stillehavets kyst bare noen få minutters spasertur fra vårt lille hotell.

Her er vi på Larcomar med utsikt over kysten sørover. Lima-tåken lettet tidlig disse par dagene, og sola varmet godt. Litt kjøligere ble det mot kvelden.

Først kjøpte vi billetter til en sightseeing-buss som skulle ta oss til sentrum av Lima der kvartalene rundt Plaza de Armas er på UNESCO’s verdensarvliste. Det ble tid til en god middag på en av de mange restaurantene på senteret før bussturen.

Disse paragliderne så vi mange av mens vi ventet på bussen som skulle ta oss med på sightseeingen.

Hele kvartalet rundt parken (Plazaen) har storslåtte historiske bygninger fra to-tre hundre år tilbake, bl.a. det storslåtte presidentpalasset. Einar, Bjørn Erik, Kristian og Helge poserer sammen med meg foran den store katedralen til høyre.

Vi besøkte også en annen gammel katolsk kirke i nærheten samt et tidligere kloster i tilknytning til kirken. I kirken var det flotte gull- og sølv utsmykninger samt mange statuer av helgener. En nonne ledet en mindre gruppe barn og voksne foran i kirken i gjentagende lesing og synging av “Ave Maria”.

Vi ble tatt med i katakombene under klosteret der det var oppbevart mengder av benrester og hodeskaller etter at kjelleren i tidligere tider ble brukt som gravplass. Ganske makabert å gå der nede i halvmørke! Det begynte å mørkne før bussen tok oss tilbake til utgangspunktet, Larcomar.

Vi fant ut at vi ville rekke møtet kl.20 i menigheten Casa de Oración som misjonærene Lindgrens startet i bydelen Magdalena del Mar. Der samlet det seg etter hvert en god del mennesker, mest unge voksne. Men det var på langt nær fullt. De har også to møter på morgenen/formiddagen, og møtet kl.11 er hovedmøte da det også er søndagsskole for barna. En lovsangs gruppe ledet sangen akkompagnert av svært høy musikk også her.

Neste dag ble det besøk til Indianer markedene med mange butikker og stands. Her selges alle slags produkter fra Peru. Mye sølvarbeid og også gull, produkter i skinn, vevde tepper og vesker og mye annet, – ikke minst gensere etc. strikket av lama- og alpakka-ull.

Klokka 16 kom minibussen som kjørte oss alle ut til flyplassen. Vennene fra Sokndal sjekket inn for hjemreisen med KLM, mens John og jeg gjorde det samme, men med kurs for Iquitos.

På flyplassen “Jorge Chavez” i Lima. Her tar vi farvel etter to spennende og innholdsrike uker sammen i Peru.

Vi kom vel fram til Iquitos nærmere midnatt, mens våre venner ikke var hjemme på “Haua” før nærmere midnatt kvelden etter! Neste hilsen blir fra Iquitos.

Da nærmer vi oss slutten på denne jubileums turen

Frokost i koselige omgivelser på hotellet i Piura. Her sitter vi sammen med Kristian og Einar, mens Bjørn Erik og Helge koser seg med mat og kaffe på nabobordet. Det er blitt fredag 30.09, og vi er klar for ny utflukt.

I dag går turen til det som kalles Nedre Piura, til de støvete småbyene Pedregal Grande og Cura Mori, og til sist til den noe større “turistbyen” Catacaos. Våre venner, pastorsparet Marleny og Martin Fernandez hadde ordnet med en minibuss og en hyggelig, troende sjåfør som kjørte oss rundt disse dagene i Piura.

Vi besøkte flere ganger menighetene “Casa de Oracion” i disse landsbyene mens vi bodde i Piura. Våre venner fra USA, med Lars Svensson fra Chicago i spissen var også her og hjalp til med å få reist enkle kirkebygg. Vi hadde kontaktet pastor Reyes i Pedregal. Han var på plass ved kirken og ventet oss da vi kom.

John tar bilde av oss utenfor lokalet til menigheten i Pedregal Grande. Pastor Reyes helt til høyre på bildet. Her er det god plass når det er fellesmøter og stevner.

Det er enkle forhold på forskolen/skolen i Pedregal. De pynter opp de støvete ørkenomgivelsene med planter og malte blomster på veggene. Nybygde toaletter med vanntank i bakgrunnen. Vann har man ikke hele dagen i disse områdene, så det gjelder å pumpe opp i tanker etc. når vannet kommer!

Bildene er fra forskolen (som er på 2 år i Peru) og barneskolen til og med 2.klasse, som menigheten driver i lokaler ved siden av og bak kirken. De hadde prøver den dagen, så vi forstod at mange var ferdige og hadde nettopp gått hjem. Men det var glade og fornøyede barn vi så. De ville gjerne bli tatt bilde av! Skolen heter “Jesus er min gode hyrde”. Over: Bjørn Erik med en av lærerne og en glad gutt.

Etter å ha sett kirken og hilst på skolebarna, satte vi oss igjen i minibussen. Vi passerte noen ris- og mais åkrer, der vi før i tiden mest så sukkerrør. Snart nådde vi Cura Mori, som hadde noen flere asfalterte gater enn Pedregal, som stort sett bare hadde jordveier. Ved en av hovedgatene ligger menighetens lokale, som så ganske uferdig ut. Vi hadde ikke fått kontaktet pastoren, så vi kom helt uanmeldt.

Da vi kom, fant vi pastoren i full sving som murerhåndlanger i menighetens lokale. Her har de begynt med pussingen av veggene som hadde stått uten murpuss i flere år. Han hadde bare vært på dette stedet i vel et år. Før det var han pastor i en landsby i Øvre-Piura. Det var tydeligvis tak i denne pastoren både når det gjaldt det åndelige og praktiske arbeidet.

Foran lokalet “Casa de Oración” Cura Mori. 2.etasjen er galleriet, men dette er for øvrig lokalets høyde. En enkel pastorsbolig skimtes innenfor porten ved siden av lokalet. Det er enkel standard på hus og hjem for folk flest utover landsbygda.

Vi kjørte et stykke tilbake samme vei vi kom mot Piura, for så å ta av til byen Catacaos. Her var det full fest på torget for å feire årsdagen for en helgen, slik det også var dagen før i Paita. Høy musikk og mye lyd preger i dag bybildet i mange byer i Peru. Det har også satt sitt preg på menighetene som også har høyttalerne på full styrke under lovsang og gudstjenester!

Den store katolske katedralen synes med det samme en kjører inn mot sentrum i Catacaos. Byen var i sin tid et katolsk sentrum i dette området med nonne- og munkeklostre. Nå var den nyrestaurert og vakker. De arrangerer stadig fester for Maria og ulike helgener med prosesjoner i gatene.

Catacaos er turistbyen i området. Øverst ser vi den sentrale “handlegaten” med boder og butikker som selger diverse håndverk som lages her i Catacaos og omegn. Her holder sølv- og gullsmeder til. Det er også mange andre håndverkere som lager ting av skinn, tre, siv og annet plantemateriale. Her får man også kjøpt krukker og andre ting av keramikk som lages i de mange keramikkverkstedene i Chulucanas. På det nederste bildet kikker vi på varene og diskuterer pris. Litt handel ble det også.

Etter runden i handlegata, spiste vi middag på en restaurant litt i utkanten av byen. Den var ganske luftig med bambusvegger og sivmattetak. Der ble vi servert en god rett av ung geit, eller kanskje var det lam? Typisk for Piura provinsen der de holder mye geiter.

Fredag kveld var vi på møte i menigheten i Ignacio Merino, som vi var med å starte sammen med menigheten i Chulucanas i årene 1994 -1998. John talte den kvelden, og vi andre kom også med hilsener. Etter møtet ble det servert en deilig kyllingrett. Nederst til høyre sees et utsnitt fra lokalet. Stolene ble satt inn mot veggene før serveringen. Øverst til høyre sees noen av vennene sammen med oss. Pastor William står til høyre for John og hans brasilianske kone til venstre for meg.

Lørdag ba vi våre venner Marleny og Martin Fernandez og deres datter Abigail på middag (sønnen José var med en lovsangs gruppe i en annen by der det var et stevne). Bildet i midten til venstre. De er pastorspar i en annen bydel av Piura, og Marleny er hovedansvarlig for menighetenes barnearbeid. For noen år siden var Martin pastor i Saramiriza i 3 år.

Da vi kom til Chulucanas lørdag kveld, besøkte vi først menighetens senter for uføre og barn med cerebral parese. Der var vi også under vårt tidligere besøk i Piura, og det er bilder derfra i et tidligere innlegg. Etter kvelds hos noen venner, gikk vi en tur i parken i Chulucanas. Det begynte å mørkne slik det sees på bildet øverst til venstre.

De to øvrige bildene er fra møtet lørdag kveld i Casa de Oración, Chulucanas. John presenterte vennene fra Betania, og et par av dem kom med hilsen før John talte.

Avslutter med et bilde av sanggruppen i Chulucanas. Den eldre mannen i rullestol (har amputert et ben) er alltid med mens han “danser” i rullestolen og svinger tamburinen i stor glede.

Søndag morgen etter tidlig frokost, kjørte vi ut til flyplassen i Piura med Lima som mål.Vi kom vel fram utpå formiddagen. Søndagstrafikken var ikke så ille, så vi nådde hotellet fortere enn på en hverdag. Våre venner fra Betania, Hauge reiste hjem til Norge dagen etter, mandag 03.10.

Neste hilsen blir fra Lima og Iquitos.

Det ble ikke tid til mer skriving på bloggen mens vi var i Piura. I går morges den 02.10 fløy vi til Lima, Perus hovedstad med 10 millioner innbyggere. Fra oppholdet i Lima skriver vi litt mer senere. Våre venner fra Sokndal reiser til Norge i kveld.

Mens vi var i Saramiriza fikk vi anledning til et par reiser på elva. Den første turen gikk til landsbyen Borja fredag den 23.09. Vi kjørte i den nye båten til menigheten i Saramiriza sammen med menighetens pastor Juan del Aguila som viste oss rundt i Borja.

Her er et kart som viser byene Piura (på kysten) og Chiclayo (også på kysten og helt nederst på kartet) derfra reiste vi inn til Bagua(litt nedenfor midten av kartet) og videre nordøstover til Saramiriza (ved den lyserøde strekens slutt) ved elven Marañon. Borja og Puerto America, samt Hugarte (vanlig skrivemåte: Ugarte) synes også på kartet.

Her er vi klar for tur oppover Marañon til Borja som ligger like nedenfor fallene: Pongo de Manseriche og ved foten av fjellkjeden Cordillera del Condor. Menighetens båt er den med blått tak.

På det øverste bildet sees Cordillera del Condor med åpningen der Marañon presser seg gjennom den smale passasjen i fjellkjeden.

På bildet i midten står vi utenfor lokalet til menigheten i Borja. Etter en spasertur rundt i Borja der vi har beundret de mange ulike frukttrærne, kokospalmene og blomstene, ble vi servert middag på kjøkkenet hjemme hos Juan del Aguila som sitter ved bordenden.

Søndag 25.09 ved 8-tiden reiste vi med samme båten som til Borja, men nå nedover eller østover elva til landsbyen Ugarte der det bor Awajun indianere (tidligere kalt aguaruna). Der var vi med på formiddagsmøte. I Ugarte er Carlos Murayari pastor for menigheten. Vi ble servert middag etter møtet før vi kjørte videre nedover Marañon til landsbyen Puerto America som ligger i munningen av elva Morona som kommer ned fra Ecuador i nord. Der var vi med på kveldsmøtet. Kveldsmat fikk vi hjemme hos pastoren i menigheten, Daniel Mucushua.

Et stort ønske fra mange av menighetene og utpostene i jungelen er instrumenter: særlig gitarer og elektronisk orgel. Mange steder har nå elektrisitet, i alle fall på kveldstid; enten fra landsbyens lysagregat eller egen lysmotor.

Bildene står litt hulter til bulter, men slik jeg ser dem på min Laptop, er bildene øverst til venstre, i midten og nederst til høyre fra besøket i landsbyen Ugarte. Øverst er vi på vei til lokalet og møtet, i midten barn som kommer løpende for å være med på møtet og nederst synger forsamlingen kor og sanger på awajun.

Bildet til venstre i midten er fra møtet i den nybygde, ennå ikke helt ferdige kirken i Puerto America, mens bildet øverst til høyre er tatt utenfor kirken i San Juan der vi hadde et lite møte mandag formiddag på vei tilbake til Saramiriza. Bildet ble tatt etter at vi ble servert en deilig hønsesuppe da flere hadde gått hjem for å ta fatt på dagens arbeid. I San Juan er Lindauras bror Wilder Pasmiño leder for utposten/menigheten.

Vi overnattet på et ganske spesielt gjestgiveri i Puerto America, men noen timers søvn ble det også der. Det kostet 25 kroner natten pr. person. Men da vi skulle betale, ville ikke vertinnen ha noe for det! Det var jo hyggelig gjort. Hun ønsket å støtte menighetens arbeid, sa hun, – enda hun selv ikke er med.

Cordillera de Condor synes i det fjerne når vi nærmer oss Saramiriza på vei tilbake, – slik det sees på bildet nederst til venstre.

På bildene over ser vi lastebilene jeg skrev om i forrige innlegg. Bildene er tatt rett utenfor hotellet vi lå på i Saramiriza. Den røde lastebilen står på veien inn til kirken med barneskolen til høyre. Lastebilene frakter ulike varer inn til Saramiriza, men tar tilskåret tømmer med tilbake ut av jungelen. Tidligere var det de fine treslagene som sedertre og mahogni som ble tatt ut og fraktet sammenbundet som flåter nedover elvene til Iquitos og Yurimaguas. Nå tas alle treslag som kan brukes til noe, blant annet kapirona som av den lokale befolkningen tradisjonelt har brukt til ved for matlagning.

Det var en stor lekkasje på oljeledningen som krysser Morona elva i februar/mars. Enda holder oppryddingsarbeidet på. Mange menn fra landsbyene, bl.a. Saramiriza og Puerto Amerika jobber for en forholdsvis god betaling der opp. Men så holder de også på med å prøve å samle opp oljesøl i bielvene og innover i sumplandet, – et farlig arbeid. Mye av det disse lastebilene frakter inn, er matvarer og annet som går videre på båter til Morona.

Neste innlegg blir fra noen av opplevelsene og møtene i Piura og omegn. Vi var også en tur til havnebyen Paita ved Stillehavet.

Nå har vi hatt en deilig frokost på hotellet i Piura. Det er blitt lørdag 01.oktober, og i morgen tar vi fly de nesten hundre milene sørover til Lima. I ettermiddag kjører vi vel en time østover til det som kalles Øvre Piura (fylket) for blant annet å være med på møtet i byen Chulucanas.

Men vi må først litt tilbake i tid. I går skrev vi litt om reisen sammen med våre venner fra Betania, Sokndal fra kystbyen Chiclayo østover og innover landet til Bagua og videre til Saramiriza i jungelen. I dette innlegget blir det litt fra opplevelsene fra Saramiriza og reiser vi gjorde til landsbyer på Marañon.

Hotellet på 4 etasjer som vi bodde på i Saramiriza. Riktignok var ikke øverste etasje helt ferdig. Det ble en del banking og hamring over oss på dagen. Men da var vi for det meste ute, så det gikk bra. Vi kjørte til og fra Saramiriza i biler lik den på bildet her. Det er flere hoteller i Saramiriza nå på 2 til 4 etasjer!

Det har skjedd mange forandringer siden vi reiste fra Saramiriza og Peru til Norge sommeren 1999, men så er det også 17 år siden. En del av disse forandringene så vi da vi besøkte Peru i 2010, men sannelig har det skjedd mye også på årene som har gått siden da.

Ikke minst at det er asfalt så og si hele veien fram til Saramiriza med mange nye og gode broer over alle små og større elver. De fleste er små nå i tiden det regner lite. Det har ført til økt trafikk, der Saramiriza er havnen for ferdsel på elven videre innover jungelen. Dessverre var det stadig store lastebiler som frakter tremateriale av alle slag ut av jungelen! Ser ikke ut til at Regnskogsfondet har noen stor virkning. Tror det meste av de pengene blir “borte på veien”!? Vi skal sette inn et bilde av et par av disse lastebilene neste gang. Har glemt å få dem overført til min lille laptop.

Det var stor velkomstfest for oss i menigheten i Saramiriza første kvelden, onsdag 21.09. Det var ekstra mye folk da det var midt i konferanseuka. Foruten flere fine kaker som sees til venstre, var det middag til alle. Men først var det møte med sang og taler.

Vi kom fram til Saramiriza litt over kl.14 etter seks timers reise fra Bagua, inkludert et stopp der vi spiste frokost/middag, – en riktig god fiskerett av elvefisken Sungaro. Vi ble servert mat i kirken med det samme vi kom. Siden ble det tid til en liten hvil og en spasertur ut til elva før møtet. Helt rart for oss å komme til Saramiriza på så kort tid. Før tok det minst 12 -13 timer om man i det hele tatt kunne bruke veien. Ofte måtte vi ta båter ned elva og strykene den siste delen av veien. Men de siste årene vi var i Saramiriza fikk vi ofte reise ut med oljekompaniets helikoptre. Det var til stor hjelp.

Det ble mye bilder. Nå har mange i jungelen også mobiltelefoner med mulighet til å ta bilder. Mange ville ha et minne sammen med oss og med våre norske venner. Her er vi sammen med pastorsfamilien i Saramiriza: Lindaura og Manuel Rivera med datteren Irene.

Bildene sees i en rad på de fleste telefoner, men på pc og laptop står de en gruppe med to bilder i hver rad. Beskrivelsen blir da slik vi ser bildene på vår laptop.

Øverst til venstre er det prøving av lesebriller som vi hadde med oss. Mange av pastorene og lederne som ofte leser bibelen i lys av små parafinlamper, ville gjerne ha briller. Vi og vennene fra Betania hadde med oss briller. Det var ikke få som fikk briller denne dagen! Bildet i andre raden til venstre viser oss sammen med pastorer og ledere som var på konferansen. Fra noen av landsbyene kom en søndagsskolelærer eller en medleder, så det var flere enn disse med på konferansen og bibelstudiene.

Til venstre i tredje og fjerde raden sees deltagerne som skulle nedover Marañon, ved avreisen i båten som skulle sette dem av nedover i landsbyene. Noen hadde egne små båter liggende ved munningen av et par av bielvene. Derfra kjørte de da videre til sine landsbyer i Morona og Potro elvene. De som skulle til bielven Cauapanas måtte gå et par dager gjennom jungelen fra en landsby i Potro. I tredje raden til høyre sees menighetens kjøkken og “kokkene” i ferd med å lage mat til alle konferansedeltagerne.

I første og andre til høyre slapper vi av med et bad i en liten bielv innover veien fra Saramiriza og henholdsvis på “bytur” der vi ser et par av de mange motorsykkeltaxiene det krydde av både i Saramiriza og i andre byer i Peru. Nederst til høyre er det bilde fra middagen vi og våre norske venner ble innbudt til av Helsesenteret i Saramiriza.

Vi var også på besøk til andre landsbyer. Fredag 23.09 kjørte vi med menighetens nye båt og besøkte Borja ved Pongo de Manseriche, – den smale passasjen Marañon må presse seg gjennom den siste fjellkjeden Cordillera del Condor. Disse fallene var et naturlig skille opp mot landsbyene i øvre Marañon. Nå som veien er kommet, er denne naturlige grensen borte.

Neste innlegg blir fra besøkene vi gjorde til fire av landsbyene i området.

Piura, 30.09.16

Nå er det allerede blitt 11 dager siden sist vi skrev på bloggen. Da var vi i Chiclayo og ventet på våre venner fra Betania, Sokndal, – eller Hauge i Dalane som stedet også kalles. Litt senere den kvelden 19.09 kjørte vi ut til flyplassen for å møte Helge Landmark, Bjørn Erik Egeland og Kristian og Einar Bendiksen.

De ankom ganske så trøtte etter å ha reist fra Lima like etter at de landet med KLM fra Sola via Amsterdam. Det var mange timer siden de sist var i seng. Så det drøyde ikke lenge før vi gikk til ro på rommene våre. Dagen etter ventet en lang busstur til Bagua i provinsen Amazonas.

Grunnen til oppholdet i bloggen er at det ikke finnes wifi i Saramiriza, bare et par “kontorer” der du kan leie tid på en pc for å koble til internett. Det ble ikke aktuelt med vårt tette program, og det går heller ikke å arbeide med bloggen med bilder etc. der.

Her er våre venner på plass i bussen som neste dag ved ett-tiden tok oss den 30 mil lange veien over Andesfjellene til byen Bagua.

Heldigvis er fjellene ikke så høye her i nord. Den høyeste overgangen er på vel totusen m.o.h. Turen gikk først gjennom flere landsbyer i ganske tørre områder før veien for alvor svingte seg oppover fjellet. Det ble også mange svinger på vei ned igjen før vi nådde Bagua etter ca. 7 timer der den ligger vakkert til i en bred dal mellom lave åser.

Mange vakre vyer på veien til Bagua. Her er fjellene litt grønnkledte, noen steder med åkrer i terrasser. Andre steder var det mest kaktus som vokste.

Her er parken og i bakgrunnen den katolske kirken i Bagua. Det var bare grus og sand på dette området den gangen vi bodde i Bagua, men så er det også 47 år siden.

Vi kom fram til Bagua i 8-tiden på kvelden. Da hadde det vært mørkt nesten to timer. Vi tok inn på et hotell der vi på forhånd hadde bestilt rom. Etter et besøk på en enkel restaurant der de solgte store porsjoner med kylling, ris og stekte poteter for en billig penge, fant vi tilbake til hotellet og senga! Vi skulle tidlig opp neste morgen. Bildet over ble tatt på veien tilbake en uke etter.

Neste morgen 20.09, litt over klokken åtte kjørte vi i to dobbelt kabin pickups med kurs for Saramiriza. Den veien har fått nye broer og asfalt så og si helt fram til Saramiriza. Det er noen få kilometer som gjenstår, men oppmålingen holdt de på med mens vi var der. Dermed bør det ikke drøye lenge før arbeidet med det siste veistykket begynner.

Det er grønt og frodig innover jungelen. Noen steder kjørte vi ganske nær elva, som vi ser på bildet nederst til høyre og øverst til venstre. På det sistnevnte bildet er det elvene Chiriaco og Marañon som møtes. Det dyrkes mye bananer av forskjellig slag, kakao og papaya, foruten mais og maniok. Det var risåkrer flere steder, men mest langs den første delen av veien nær Bagua.

Det hadde vært kraftig regn i to-tre dager før vi kom. Dermed hadde det gått et ras over veien ikke så mange mil etter Bagua. Det var dagen før. Nå la de siste hånde på arbeidet for å få ryddet veien og asfaltert på nytt. Da stengte de veien i kortere perioder for å jobbe. Vi ventet kanskje 10-15 minutter før vi kunne passere rasstedet. Bildene øverst og i midten til høyre viser dette stedet.

Bildet nederst til venstre viser utsikten over den flate jungelen som strekker seg milevis østover, bare gjennomskåret av større og mindre elver. Dette er tatt fra den østligste utløperen av Andes her i nord. Den fjellkjeden kalles Cordillera del Condor.

Neste blogg blir nok skrevet i morgen. Da om dagene i Saramiriza og omegn. Her i Piura har vi vært siden onsdag formiddag den 28.09. Det har vært mange opplevelser, også i dag. I kveld skal vi på møte i den lille menigheten i bydelen Ignacio Merino som vi fikk være med å starte her i Piura på slutten av 90-tallet.

I forrige innlegg skrev vi at vi var vel framme i Trujillo etter den 550 km lange reisen langs kysten fra Lima. Trujillo har nå nesten en million innbyggere og har vokst veldig de siste årene, men ganske ukontrollert.

Trafikken er kaotisk. Det er altfor mange biler i forhold til gater og veinett. Kollektivtrafikken består av vanlige biler som kjører “colectivo”, minibusser og billige gamle taxi. Likevel syntes vi det var litt bedre enn da vi var her i 2010. Nå var det i alle fall flere gatekryss i sentrum som hadde trafikklys. Det var også flere rundkjøringer, men der så det ut til at alle kjørte etter sine egne regler! Vi satt med hjertet i halsen når vi kjørte med våre verter, misjonær eller pastor.

Våre venner hadde lagt opp et ganske tett program for oss i sine respektive sammenhenger, både møter og pastorspar- og ledersamlinger. Her taler John i en karismatisk baptistkirke der det dansk-peruanske misjonærparet har tilknytning.

Her på pastorsparsamlingen mandag ettermiddag sammen med Rosa og Edgard Bardales Det var ca. 20 par tilstede, foruten noen som kom alene.

Til høyre på bildet sees den danske misjonæren Helmi som ledet samlingen. Hun står sammen med en pastorsfrue som fylte år og hun som ledet lovsangen, en misjonærdatter fra Colombia.

Tirsdag formiddag kjørte vi med Rosa og Edgard noen kilometer innover i landet til tomta menigheten kjøpte til leirsted for noen år siden. Vi var der også i 2010 da det var nyinnkjøpt, med et par små hus av leire og noen frukttrær. De har ikke hatt penger til å bygge før nå, men har hatt mange dagsturer hit med menigheten i løpet av disse årene.

Nå har de fått bygget en stor sal til møter og spisesal etc., foruten en fløy til sovesal med noen toaletter og dusjer. Vann og avløp er innlagt. Men nå måtte de stanse da de har bygd etter som de har hatt penger. Vi var glade for å kunne gi en gave fra venner i Norge som har gitt til jubileumsreisa vår, – til å støtte ulike behov vi møter på reisen. Nå får de i alle fall lagt tak på sovesalen. De ønsker å bygge en slik fløy til, foruten kjøkken.

Utsikt fra leirstedet. Det dyrkes mye sukkerrør i området. På menighetens tomt er det åkrer med maniok og en del frukttrær av forskjellige slag. Det er frodig ved elveleiene bare det får tilført vann.

Her er vi sammen med pastor Edgard som introduserer oss i den største av de fire kirkene de har i Trujillo området. Både søndag og mandag kveld var det full kirke. Mandag var det ledersamling fra de ulike gruppene og arbeidet i alle menighetene. Vi ble tatt veldig godt i mot og tydelig satt pris på som gamle “pionermisjonærer” som Edgard kalte oss. Bildet nederst til venstre er inne fra den store salen på leirstedet.

Etter utflukten til leirstedet ble vi bedt på middag til Bardales. Her er vi utenfor huset deres før vi reiser derfra. Gro står sammen med Rosa og Edgard, deres adoptivsønn Paul og Rosas mor. Hun er flere og åtti år, men deltar ivrig på møtene som er preget av mye liv og veldig høyt volumen på musikk og sang!

Onsdag morgen 14.09 gikk bussturen videre langs den tørre kyststripa nordover. Godt å komme fram til Piura på ettermiddagen. Neste hilsen blir litt fra Piura og Chulucanas.

Mandag 5.9 kjørte vi med Liv Haug til San Ramon ca. 10-15 minutters kjøring fra La Merced der Liv bor nå. Der så vi på Omsorgssenteret som Liv og menigheten Filadelfia i La Merced bygger på en tomt kommunen har gitt dem i utkanten av byen. Det er lagt ut mange tomter til hus i dette området, og det bygges rundt senteret på alle kanter.

Senteret skal først fremst bli til hjelp for to svake grupper i samfunnet her: Eldre som ikke har slektninger som kan ta seg av dem og kvinner og barn som er utsatt for vold i hjemmet. Nå holdt arbeidsfolk på med siste innspurt av pussing av vegger, tak og gulv innvendig. Vinduer og dører er bestilt. Det elektriske og vann, avløp er for det meste på plass, men likevel gjenstår det mye arbeid. Men Liv er optimist og innstilt på at det får ta den tid det må til alt står ferdig.

Det var interessant å se dette prosjektet, så vel som andre prosjekt som er i full drift da vi tirsdag reiste til Villa Perene der Liv har bodd og arbeidet i mange år. Vi kjørte også til landsbyer og steder videre innover i Perenedalen.

Det øverste bildet er utsikt over Villa Perene. Det nederste viser lokalet Filadelfia i byen. Her står John sammen med Anne-Marthe utsendt fra menigheten i Hamar. Hun har arbeidet i menigheten i en tre års tid nå. Men reiser hjem til Norge til jul.

Her sees broen Noruega som Liv fikk bygd over elven Perene på slutten av 70-tallet. Den går fra Villa Perene til hovedveien som ble bygd innover Perenedalen på begynnelsen av 70-årene. Dette hjalp bøndene og få lettere tilgang til markedene i La Merced og helt til Lima da den gamle veien på Villa Perene -siden var dårlig og heller ikke ble vedlikeholdt etter at den nye veien kom.

Bildene over er fra turen vår innover Perenedalen. Appelsinplantasjer er det mange av, foruten papaya og mango. Lenger innover dalen og oppover fjellskråningene på rundt 1000m.o.h dyrkes det kaffe av god kvalitet. Vi besøkte oss en av mange indianerlandsbyer. Det bor ulike stammer i Chanchamayo provinsen.

Landsbyen vi besøkte bestod av ashaninca indianere. De bor ikke langt fra Villa Perene og lever nå stort sett av å produsere forskjellige ting de selger til turistene. De lager mye fint og viser stor oppfinnsomhet i å utnytte naturproduktene de har tilgjengelig.

Jeg skrev sist at ved å trykke/peke på bildene, blir de større. Det er riktig, men gjelder for nettbrett og pc, – ikke for Smartphones, det jeg kan se!

Her er vi i landsbyen Yurinaki og hilste på forstanderparet der og deres yngste datter. Øverste er vi på vei ut av kirken der de ventet skolebarn som får middag 4 dager i uka gjennom et program mange av kirkene driver for å hjelpe fattige barn og familier. De får også hjelp til andre ting, bl.a. leksehjelp.

Vi spiste middag med “churasco” på en koselig utekafe i byen Pichanaki. Pichanaki har vokst veldig de senere årene, slik som de øvrige landsbyene og byene i Peru. Byen er hovedstad i naboprovinsen til Chanchamayo, og ligger ved en bielv til Perene med samme navn som byen og provinsen.

Neste innlegg blir litt fra veien tilbake fra La Merced til Lima, via Tarma og høyfjellsovergangen Ticlio på 4800m.o.h. Reisen tok 9 timer, og det var deilig å få lagt seg på hotellet i Lima den kvelden. Dagen etter, sist torsdag tok vi nattbuss til Trujillo nordover kysten av Peru. Her er vi nå hos misjonærene Helmi og Felipe (dansk-peruansk misjonærpar).

Vi ønsker dere alle en god søndag. Vi skal tale på to møter i to forskjellige menigheter i morgen, så husk gjerne på oss. (hos dere er det vel nesten søndag morgen allerede!)