Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

Lima for fjerde og siste gang i løpet av reisen.

Først gang ble det to overnattinger da vi kom fra Norge før vi reiste videre til Huancayo, Tarma og La Merced. Andre gang var vi bare en overnatting i Lima før buss nordover til Trujillo og siden videre til Piura og omegn, og så til Chiclayo, Bagua og Saramiriza.

Det ble en overnatting i Lima også da vi fløy fra Piura sammen med våre venner fra Sokndal. Neste kveld reiste de til Norge mens vi fortsatte turen til Iquitos. Fjerde besøk ble det siste og lengste. Det strakk seg over fem dager helt fram til hjemreisen tirsdag 11.oktober.

Søndag formiddag 09.10 talte John på møtet i menigheten “Casa de Oración” i Magdalena, Lima. Det nederste bildet av det fra kirken, er tatt tidlig i møtet. Noe senere var alle benker fylte:) Etter møtet spiste vi deilig (og veldig rikelig) middag på en restaurant nær kirken med pastor Juan Olivera, hans kone og sønn, foruten sønnen til pastor Heber Calle som hadde noen fridager i Piura sammen med sin kone og de to yngste barna i skolens vårferie (ja, det er vår i Peru!). Øverst: en typisk motorsykkeltaxi fra bydelene i Lima. De får ikke kjøre i de store gatene eller krysse fra bydel til bydel.På ettermiddagen søndag møtte vi våre unge venner fra Saramiriza, Andrés og Priscila Tucupe Nuñes. Vi spiste is på Larcomar og hadde det hyggelig fram til de måtte på jobb.

Det var oppmuntrende og inspirerende å være sammen med dem. De hadde gode minner fra barn . og tenåringstiden i Saramiriza med søndagsskole og møter. Vi snakket om troen i møte med storbyen, jobb og studier. Vi hadde en fin bønnestund sammen. Foreldrene er aktivt med som henholdsvis kasserer og eldste i menigheten “Casa de Oración” i Saramiriza. Det var så glade over å få møte oss “gamle”. ??

Mandag 10.10 på museumsbesøk:

Vi var på to museum mandag; Museo Nacional de Arqueología, Antropología y Historia, y Museo Larco. Det sistnevnte er også et historisk museum. Inngangspartiet sees nederst til høyre, – vakkert “overgrodd” av Bougainvillea i forskjellige fargenyanser. Inngangen til det førstnevnte sees øverst til høyre.

Bildene i andre rad til venstre og i tredje til høyre viser sølv og gullsmykker/klær funnet i graver på nordkysten i Peru. De er fra en kultur som rådde der for 1500 -800 år siden.

I andre rad til høyre sees utsnitt av en gravhule med mengdevis av innpakkede mumier, slik den “gjennomskårne” bylten i midten viser. De er fra Paracas sør for Lima, og er minst like gamle som de tidligere nevnte funnene. Det ekstremt tørre klimaet på kysten av Peru med omtrent null nedbør, har gjort at disse mumiene og andre funn holder seg over hundrevis av år.

Øverst til venstre er det bilde av en sten med utskjæringer som også er svært gamle. Litt artig for oss var det å se denne stenen (som egentlig er stående) da vi gjenkjenner den fra et fotografi av Maino foran den samme stenen da hun var 12-13 år gammel. Så det er lenge siden sist vi besøkte dette museet! Men det var svært utvidet med flere gjenstander og forbedret framvisning siden den gangen.

Bildet i tredje rad til venstre viser enkel keramikk fra en tidlig kultur i nord. Vi har deler av et par figurer hjemme som ligner svært på disse her. Dem fikk vi av noen shapra-indianere ved Morona elven, som sa at de hadde funnet det nede i jorda da de skulle så mais.

Bildet nederst til venstre er ikke fra museet! Men fra hotellets lille hage. Den store skilpadden skal etter sigende være ca. 80 år gammel.

Vår siste middag på Larcomar i Lima tirsdag 11.10 før vi reiste ut til flyplassen. John hadde den øverste retten: Ají de gallina og jeg den nederste: Lomo saltado , – begge dandert med svale egg. Det både smakte og så godt ut!

Vel hjemme torsdag ettermiddag 13.10:

Vi kom sent til Gardermoen onsdag 12.10 etter å ha vært på reisefot i 24 timer. Det ble en overnatting på hotell der før vi tok buss hjemover torsdag morgen via Oslo og Notodden. Det øverste bildet er tatt mens vi flyr inn Oslofjorden – solnedgang. De to neste er utsikten fra terrassen med høstfarger i hagen og på fjellsidene og Gaustatoppen med et lett snødryss.

Takk til dere som har fulgt oss mer eller mindre på den fantastiske Jubileumsturen vår til Peru! Syv fantastiske uker! Takk til dere som har bedt for oss! Men vi må likevel si oss enige med ordtaket:

Borte bra, men hjemme best!

Kort tur til Iquitos.

Vi kom fram til hotellet i Iquitos ved midnatt. Det hadde vært en lang dag i Lima, avskjed på flyplassen med våre kjære venner som var sammen med oss i to uker på reisen i Peru. Det var godt å komme til ro i gode senger og aircondition. Varmen og fuktigheten i jungelbyen var slik vi husket den.

Etter en god frokost tok vi en spasertur til “el Malecon”, gaten som går langs elva. Dit tok vi alltid en tur i kveldingen “i gamle dager” for å kjenne på freden og roen som elva og de grønne omgivelsene gav oss ette en travel handledag.

Vi hadde på forhånd avtalt møte med Lucy Dahua. Vi møttes på hotellet og fant en ny restaurant i gammeldags stil som serverte mange retter fra Loreto som det store “jungel”-fylket heter.

Det ble en lang middag med samtale om både gamle dager på Tigre Playa da Lucy var en ivrig jente på søndagsskole og møter. Hun bodde et par hus ovenfor oss og var god venn av Maino og jentene til Eva og Rudolf Wilhelm. Fotball var en favoritt når det var flere som møttes, ellers var det papegøyer, katter og aper de ofte lekte med.

Lucy har etter hvert med vår og andres hjelp fått seg utdannelse, først som barnearbeider med flere kurs i Lima. Hun arbeidet mange år som barnearbeider og evangelist i menigheten i Saramiriza. For en del år siden reiste hun til Iquitos der hun har samarbeidet med en amerikansk misjon og også etter hvert gått deres fireårige kveldsbibelskole. Nå reiser hun som evangelist og bibellærer i landsbyene langs Amazonas.

Bilder fra Plaza de Armas i Iquitos. Bak sees den katolske kirken og på motsatt side er kommune- og fylkeshuset i byen. Slik ble alle disse hoved parkene i Peru designet helt fra spanjolenes kolonisering i Sør-Amerika.

Det ble skumring da vi utpå ettermiddagen gikk en tur langs elvekanten og så på stedene der havna hadde vært før. Den er blitt flyttet mange ganger i årenes løp pga. elveløpets endringer. Vakker solnedgang over Amazonas! Egentlig er det vi ser, elven Itaya som renner ut i Amazonas litt lenger ned/vest. Amazonas går bak den store øya som sees helt bakerst på bildet.

Vi kom forbi en bygning med en dør der det stod Museum. Det var nytt. Vi gikk inn og fant en mindre samling av gjenstander og litt historie om noen av indianergruppene i jungelen i Peru. Det var interessant nok, selv om mye var kjent stoff for oss. Dessuten har vi hjemme noen av gjenstandene vi så utstilt.

Fire av bildene er fra museet. I raden til venstre sees bl.a. innskrumpne hodeskaller “tsantsa”. vakre fjærkroner og et par vevde drakter, “kusma”. Vi har en ganske lik den nærmest Gro. Den kjøpte vi for mange år siden av en shapra indianer.

De to bildene (som her vises til venstre øverst og i midten) er fra markedet ved elva Nanay der det er havn for mindre båter og sjøfly. Her sees “suri”, larver som lever i palmer. Øverst grilles de på spydd. Bildet i midten viser levende larver som kan kjøpes i løs vekt! Vi kjøpte ikke noe – fristet ikke akkurat:)

Det var godt vi fikk gjort så mye første dagen. For neste dag lå vi pal i senga etter at Gro hadde en oppkastsjau det meste av natta. Jeg hadde hatt noe lignende siste dagen i Lima og var heller ikke i form. Først mot kvelden spiste vi noen tørre kjeks ved siden av vannet vi prøvde å få i oss. Vi sovnet tidlig og sov hele natten til i sekstiden neste morgen. Da følte vi oss mye bedre.

Vi skulle reise tilbake til Lima ved 3-tiden på ettermiddagen, og fikk tid til å møte våre kjære venner Carmen og Roger Nilsson på formiddagen. En tur ut til havnene ble det også tid til. Havneområdet er en stor del av våre minner fra Iquitos. Alt som ble handlet av matvarer, medisiner, bygningsmaterialer og annet måtte fraktes med båt oppover elva.

Liv og røre som alltid i havna i Iquitos. Det ligger båter langt oppover langs elva. Båtene kommer fra Pucallpa, Yurimaguas, Saramiriza og mange andre steder både oppover og nedover langs Amazonas med elvene Marañon og Ucayaly. På det nederste bildet er vi i havna for mindre båter og sjøfly. Ved marinens hovedkvarter i Iquitos er det en havn for båter som kommer fra Brasil.

Gro sammen med Roger og Carmen og deres datter Becky med sin mann Christian og deres datter Ruth. Mange gode felles minner å se tilbake på.

Roger hjalp oss i mange år med innkjøp, særlig til Helsesenteret og kommunikasjonen med Helsedepartementets fylkesavdeling i Iquitos i årene fra 1987 til 1999. Hans eneste besøk i Saramiriza var på innvielsen av utvidelsen av Helsesenteret i juni 1999. De ble glade over å høre at Helsesenteret fortsatt er i funksjon, og at vi og våre norske venner ble innbudt til middag av ledelsen da vi var i Saramiriza. De gledet seg også over nyheter om menighetsarbeidet og konferansen vi var med på.

Roger og Carmen startet en menighet og et hjelpearbeid i Belen “bydelen på flåter” som nå for det meste har hus som bygd opp på høye stolper, men flytende hus finnes enda. Nå er det Becky og Christian som har ansvar både for menigheten og hjelpearbeidet. For noen år siden flyttet de til Belen og bor like ved kirken.

Tur med Christian til havnene i Iquitos:

Det var Christian som tok oss med i motorsykkeltaxi (finnes nesten ikke annet i Iquitos). Men til gjengjeld kryr det av slike “motocars” og vanlige motorsykler/mopeder. Iquitos har nå ca. en halv million innbyggere og strekker seg utover i områder der det før bare var jungel. Det sies at den nå er verdens største by uten veiforbindelse siden Manaus i Brasil har fått det de senere år .

Sentrum er seg ganske lik da grunnen ikke er egnet for høye hus. Mange av de gamle butikkene vi handlet i er lagt ned, og nye mer moderne forretninger har kommet i deres sted. Trafikken er som en maurtue, ganske likt andre peruanske byer, med det unntak at her er få vanlige biler! Iquitos har bare veiforbindelse til den voksende byen Nauta som ligger litt vest for der Marañon og Ucayaly møtes og elven videre heter Amazonas.

Vi kom vel tilbake til Lima torsdag ettermiddag 6.oktober. Det må nok bli et lite innlegg til på bloggen. Det siste blir litt fra dagene i Lima. Nå er vi snart klar for hjemreise. Vi må sjekke ut av hotellet kl.13. Da setter vi bagasjen i hotellets oppbevaring for å gå ut å spise før vi blir hentet til flyplassen kl.16.00.

Flyturen fra Piura til Lima søndag morgen 02.10 gikk fort. Klokken var nærmere 12am før vi var på plass i taxien som skulle ta oss til hotellet i Miraflores. Det ble litt venting før vi fikk våre hotellrom og kunne gå ned til Larcomar, senteret ved Stillehavets kyst bare noen få minutters spasertur fra vårt lille hotell.

Her er vi på Larcomar med utsikt over kysten sørover. Lima-tåken lettet tidlig disse par dagene, og sola varmet godt. Litt kjøligere ble det mot kvelden.

Først kjøpte vi billetter til en sightseeing-buss som skulle ta oss til sentrum av Lima der kvartalene rundt Plaza de Armas er på UNESCO’s verdensarvliste. Det ble tid til en god middag på en av de mange restaurantene på senteret før bussturen.

Disse paragliderne så vi mange av mens vi ventet på bussen som skulle ta oss med på sightseeingen.

Hele kvartalet rundt parken (Plazaen) har storslåtte historiske bygninger fra to-tre hundre år tilbake, bl.a. det storslåtte presidentpalasset. Einar, Bjørn Erik, Kristian og Helge poserer sammen med meg foran den store katedralen til høyre.

Vi besøkte også en annen gammel katolsk kirke i nærheten samt et tidligere kloster i tilknytning til kirken. I kirken var det flotte gull- og sølv utsmykninger samt mange statuer av helgener. En nonne ledet en mindre gruppe barn og voksne foran i kirken i gjentagende lesing og synging av “Ave Maria”.

Vi ble tatt med i katakombene under klosteret der det var oppbevart mengder av benrester og hodeskaller etter at kjelleren i tidligere tider ble brukt som gravplass. Ganske makabert å gå der nede i halvmørke! Det begynte å mørkne før bussen tok oss tilbake til utgangspunktet, Larcomar.

Vi fant ut at vi ville rekke møtet kl.20 i menigheten Casa de Oración som misjonærene Lindgrens startet i bydelen Magdalena del Mar. Der samlet det seg etter hvert en god del mennesker, mest unge voksne. Men det var på langt nær fullt. De har også to møter på morgenen/formiddagen, og møtet kl.11 er hovedmøte da det også er søndagsskole for barna. En lovsangs gruppe ledet sangen akkompagnert av svært høy musikk også her.

Neste dag ble det besøk til Indianer markedene med mange butikker og stands. Her selges alle slags produkter fra Peru. Mye sølvarbeid og også gull, produkter i skinn, vevde tepper og vesker og mye annet, – ikke minst gensere etc. strikket av lama- og alpakka-ull.

Klokka 16 kom minibussen som kjørte oss alle ut til flyplassen. Vennene fra Sokndal sjekket inn for hjemreisen med KLM, mens John og jeg gjorde det samme, men med kurs for Iquitos.

På flyplassen “Jorge Chavez” i Lima. Her tar vi farvel etter to spennende og innholdsrike uker sammen i Peru.

Vi kom vel fram til Iquitos nærmere midnatt, mens våre venner ikke var hjemme på “Haua” før nærmere midnatt kvelden etter! Neste hilsen blir fra Iquitos.

Da nærmer vi oss slutten på denne jubileums turen

Frokost i koselige omgivelser på hotellet i Piura. Her sitter vi sammen med Kristian og Einar, mens Bjørn Erik og Helge koser seg med mat og kaffe på nabobordet. Det er blitt fredag 30.09, og vi er klar for ny utflukt.

I dag går turen til det som kalles Nedre Piura, til de støvete småbyene Pedregal Grande og Cura Mori, og til sist til den noe større “turistbyen” Catacaos. Våre venner, pastorsparet Marleny og Martin Fernandez hadde ordnet med en minibuss og en hyggelig, troende sjåfør som kjørte oss rundt disse dagene i Piura.

Vi besøkte flere ganger menighetene “Casa de Oracion” i disse landsbyene mens vi bodde i Piura. Våre venner fra USA, med Lars Svensson fra Chicago i spissen var også her og hjalp til med å få reist enkle kirkebygg. Vi hadde kontaktet pastor Reyes i Pedregal. Han var på plass ved kirken og ventet oss da vi kom.

John tar bilde av oss utenfor lokalet til menigheten i Pedregal Grande. Pastor Reyes helt til høyre på bildet. Her er det god plass når det er fellesmøter og stevner.

Det er enkle forhold på forskolen/skolen i Pedregal. De pynter opp de støvete ørkenomgivelsene med planter og malte blomster på veggene. Nybygde toaletter med vanntank i bakgrunnen. Vann har man ikke hele dagen i disse områdene, så det gjelder å pumpe opp i tanker etc. når vannet kommer!

Bildene er fra forskolen (som er på 2 år i Peru) og barneskolen til og med 2.klasse, som menigheten driver i lokaler ved siden av og bak kirken. De hadde prøver den dagen, så vi forstod at mange var ferdige og hadde nettopp gått hjem. Men det var glade og fornøyede barn vi så. De ville gjerne bli tatt bilde av! Skolen heter “Jesus er min gode hyrde”. Over: Bjørn Erik med en av lærerne og en glad gutt.

Etter å ha sett kirken og hilst på skolebarna, satte vi oss igjen i minibussen. Vi passerte noen ris- og mais åkrer, der vi før i tiden mest så sukkerrør. Snart nådde vi Cura Mori, som hadde noen flere asfalterte gater enn Pedregal, som stort sett bare hadde jordveier. Ved en av hovedgatene ligger menighetens lokale, som så ganske uferdig ut. Vi hadde ikke fått kontaktet pastoren, så vi kom helt uanmeldt.

Da vi kom, fant vi pastoren i full sving som murerhåndlanger i menighetens lokale. Her har de begynt med pussingen av veggene som hadde stått uten murpuss i flere år. Han hadde bare vært på dette stedet i vel et år. Før det var han pastor i en landsby i Øvre-Piura. Det var tydeligvis tak i denne pastoren både når det gjaldt det åndelige og praktiske arbeidet.

Foran lokalet “Casa de Oración” Cura Mori. 2.etasjen er galleriet, men dette er for øvrig lokalets høyde. En enkel pastorsbolig skimtes innenfor porten ved siden av lokalet. Det er enkel standard på hus og hjem for folk flest utover landsbygda.

Vi kjørte et stykke tilbake samme vei vi kom mot Piura, for så å ta av til byen Catacaos. Her var det full fest på torget for å feire årsdagen for en helgen, slik det også var dagen før i Paita. Høy musikk og mye lyd preger i dag bybildet i mange byer i Peru. Det har også satt sitt preg på menighetene som også har høyttalerne på full styrke under lovsang og gudstjenester!

Den store katolske katedralen synes med det samme en kjører inn mot sentrum i Catacaos. Byen var i sin tid et katolsk sentrum i dette området med nonne- og munkeklostre. Nå var den nyrestaurert og vakker. De arrangerer stadig fester for Maria og ulike helgener med prosesjoner i gatene.

Catacaos er turistbyen i området. Øverst ser vi den sentrale “handlegaten” med boder og butikker som selger diverse håndverk som lages her i Catacaos og omegn. Her holder sølv- og gullsmeder til. Det er også mange andre håndverkere som lager ting av skinn, tre, siv og annet plantemateriale. Her får man også kjøpt krukker og andre ting av keramikk som lages i de mange keramikkverkstedene i Chulucanas. På det nederste bildet kikker vi på varene og diskuterer pris. Litt handel ble det også.

Etter runden i handlegata, spiste vi middag på en restaurant litt i utkanten av byen. Den var ganske luftig med bambusvegger og sivmattetak. Der ble vi servert en god rett av ung geit, eller kanskje var det lam? Typisk for Piura provinsen der de holder mye geiter.

Fredag kveld var vi på møte i menigheten i Ignacio Merino, som vi var med å starte sammen med menigheten i Chulucanas i årene 1994 -1998. John talte den kvelden, og vi andre kom også med hilsener. Etter møtet ble det servert en deilig kyllingrett. Nederst til høyre sees et utsnitt fra lokalet. Stolene ble satt inn mot veggene før serveringen. Øverst til høyre sees noen av vennene sammen med oss. Pastor William står til høyre for John og hans brasilianske kone til venstre for meg.

Lørdag ba vi våre venner Marleny og Martin Fernandez og deres datter Abigail på middag (sønnen José var med en lovsangs gruppe i en annen by der det var et stevne). Bildet i midten til venstre. De er pastorspar i en annen bydel av Piura, og Marleny er hovedansvarlig for menighetenes barnearbeid. For noen år siden var Martin pastor i Saramiriza i 3 år.

Da vi kom til Chulucanas lørdag kveld, besøkte vi først menighetens senter for uføre og barn med cerebral parese. Der var vi også under vårt tidligere besøk i Piura, og det er bilder derfra i et tidligere innlegg. Etter kvelds hos noen venner, gikk vi en tur i parken i Chulucanas. Det begynte å mørkne slik det sees på bildet øverst til venstre.

De to øvrige bildene er fra møtet lørdag kveld i Casa de Oración, Chulucanas. John presenterte vennene fra Betania, og et par av dem kom med hilsen før John talte.

Avslutter med et bilde av sanggruppen i Chulucanas. Den eldre mannen i rullestol (har amputert et ben) er alltid med mens han “danser” i rullestolen og svinger tamburinen i stor glede.

Søndag morgen etter tidlig frokost, kjørte vi ut til flyplassen i Piura med Lima som mål.Vi kom vel fram utpå formiddagen. Søndagstrafikken var ikke så ille, så vi nådde hotellet fortere enn på en hverdag. Våre venner fra Betania, Hauge reiste hjem til Norge dagen etter, mandag 03.10.

Neste hilsen blir fra Lima og Iquitos.

Til Piura med våre venner fra Betania, Sokndal

Etter 6 timer i pickup fra Saramiriza til Bagua, venting noen timer i Bagua til nattbussen gikk kl.22, og deretter nesten 7 timer i bussen til Chiclayo, var vi ganske trøtte da vi satte oss på neste buss som skulle ta oss gjennom Sechura ørkenen 3 timers reise mellom kystbyene Chiclayo og Piura. Litt hadde vi sovet på nattbussen, – noen mer og noen mindre. Vi så fram til ankomsten til et bra hotell i Piura selv om vi visste at vi mest sannsynlig måtte vente med å sjekke inn på rommene.

Den siste timen vi ventet på bussavgangen fra Bagua, ble tilbrakt på den svært enkle bussterminalen der. Bjørn Erik og Helge slapper av på sementkanten!

Her ser det ut som Einar står ensom i ørkenen og venter på haik med neste buss

Bussen vår stoppet plutselig da vi var nesten halvveis. Ingenting skjedde, men etter litt fikk vi beskjed om at det var noe feil med bussen. Etter en times tid kom neste buss som vi fikk plass på. All bagasjen og sakene våre ble lempet ut av bussen og båret over til neste buss. Einar står og holder vakt ser det ut til ved siste rest av bagasje som skal inn i den “nye” bussen. Vi led ingen nød. Det var enda tidlig på morgenen, og solen var gjemt bak et skylag. Vann hadde vi også!

Det smakte godt med middag da vi sent på ettermiddagen gikk ut for å spise. Dette måltidet spiste vi på en av de mange fiskerestaurantene i Piura.

Da hadde alle, selv de som måtte vente lengst, kommet seg inn på rommene, fått dusjet og hvilt litt etter det lange reisedøgnet. På hotellet i Piura var det heldigvis gode stoler og sofaer i et stor stue/patio innenfor innsjekkingen, så noen nød led vi ikke under ventingen.

Bildene over er fra Piuras havneby Paita, som ligger en times kjøring vestover fra Piura. Et veldig tørt område. En blir rent overrasket når Stillehavet kommer til syne bak sanddynene. En mann hadde tatt en pyntet lama med ut på fiskebryggen for å tjene noen slanter på fotografering. Den liker seg nok bedre i Andesfjellene enn her i varmen og ørkenen i Nord-Peru. Vi kjørte ut til Paita dagen etter vår ankomst til Piura. Det var da blitt torsdag 29.09.

Paita er en mindre havneby, men har også en ganske stor fiskeflåte. Men med båter av annen størrelse og kvalitet enn båtene i Norge. Det ligger flere større fiskehavner lenger sørover mot Lima.

Bildene over viser stranden ved den lille fiskebyen Yacila. Sanden er vasket bort av flere sterke stormer de par siste årene. Det var bare rullesteiner igjen. Det var også ganske mye bølger så det ble fotbad for noen av oss. Vannet lå nok på 20 grader.

Klippene ved Yacila sees øverst til høyre og nederst til venstre. Gro sitter ved en liten park i byen og ser mot fiskemottaket der vi andre gikk ut for å se på fangsten. Som bildene øverst til venstre og i midten til høyre viser, var det et mottak for store blekksprut. Blekksprutene kuttes opp, legges i kasser og veies før de blir fraktet i kjølebiler til Piura og de store byene sørover langs kysten og opp i fjellbyer.

Bildet nederst til venstre er fra fiskebrygga i Paita der småbåter frakter folk og varer ut til de større fiskebåtene som kan være ute på fiske i flere dager av gangen.

Neste dag hadde vi en planlagt tur til småbyene i Nedre-Piura med besøk bl.a. i den lille turistbyen Catacaos, og på kvelden skulle vi være med på møte i menigheten i bydelen Ignacio Merino, Piura. Men denne torsdagskvelden var det ikke noe program. Noe vi nok alle syntes var bra.

Det ble ikke tid til mer skriving på bloggen mens vi var i Piura. I går morges den 02.10 fløy vi til Lima, Perus hovedstad med 10 millioner innbyggere. Fra oppholdet i Lima skriver vi litt mer senere. Våre venner fra Sokndal reiser til Norge i kveld.

Mens vi var i Saramiriza fikk vi anledning til et par reiser på elva. Den første turen gikk til landsbyen Borja fredag den 23.09. Vi kjørte i den nye båten til menigheten i Saramiriza sammen med menighetens pastor Juan del Aguila som viste oss rundt i Borja.

Her er et kart som viser byene Piura (på kysten) og Chiclayo (også på kysten og helt nederst på kartet) derfra reiste vi inn til Bagua(litt nedenfor midten av kartet) og videre nordøstover til Saramiriza (ved den lyserøde strekens slutt) ved elven Marañon. Borja og Puerto America, samt Hugarte (vanlig skrivemåte: Ugarte) synes også på kartet.

Her er vi klar for tur oppover Marañon til Borja som ligger like nedenfor fallene: Pongo de Manseriche og ved foten av fjellkjeden Cordillera del Condor. Menighetens båt er den med blått tak.

På det øverste bildet sees Cordillera del Condor med åpningen der Marañon presser seg gjennom den smale passasjen i fjellkjeden.

På bildet i midten står vi utenfor lokalet til menigheten i Borja. Etter en spasertur rundt i Borja der vi har beundret de mange ulike frukttrærne, kokospalmene og blomstene, ble vi servert middag på kjøkkenet hjemme hos Juan del Aguila som sitter ved bordenden.

Søndag 25.09 ved 8-tiden reiste vi med samme båten som til Borja, men nå nedover eller østover elva til landsbyen Ugarte der det bor Awajun indianere (tidligere kalt aguaruna). Der var vi med på formiddagsmøte. I Ugarte er Carlos Murayari pastor for menigheten. Vi ble servert middag etter møtet før vi kjørte videre nedover Marañon til landsbyen Puerto America som ligger i munningen av elva Morona som kommer ned fra Ecuador i nord. Der var vi med på kveldsmøtet. Kveldsmat fikk vi hjemme hos pastoren i menigheten, Daniel Mucushua.

Et stort ønske fra mange av menighetene og utpostene i jungelen er instrumenter: særlig gitarer og elektronisk orgel. Mange steder har nå elektrisitet, i alle fall på kveldstid; enten fra landsbyens lysagregat eller egen lysmotor.

Bildene står litt hulter til bulter, men slik jeg ser dem på min Laptop, er bildene øverst til venstre, i midten og nederst til høyre fra besøket i landsbyen Ugarte. Øverst er vi på vei til lokalet og møtet, i midten barn som kommer løpende for å være med på møtet og nederst synger forsamlingen kor og sanger på awajun.

Bildet til venstre i midten er fra møtet i den nybygde, ennå ikke helt ferdige kirken i Puerto America, mens bildet øverst til høyre er tatt utenfor kirken i San Juan der vi hadde et lite møte mandag formiddag på vei tilbake til Saramiriza. Bildet ble tatt etter at vi ble servert en deilig hønsesuppe da flere hadde gått hjem for å ta fatt på dagens arbeid. I San Juan er Lindauras bror Wilder Pasmiño leder for utposten/menigheten.

Vi overnattet på et ganske spesielt gjestgiveri i Puerto America, men noen timers søvn ble det også der. Det kostet 25 kroner natten pr. person. Men da vi skulle betale, ville ikke vertinnen ha noe for det! Det var jo hyggelig gjort. Hun ønsket å støtte menighetens arbeid, sa hun, – enda hun selv ikke er med.

Cordillera de Condor synes i det fjerne når vi nærmer oss Saramiriza på vei tilbake, – slik det sees på bildet nederst til venstre.

På bildene over ser vi lastebilene jeg skrev om i forrige innlegg. Bildene er tatt rett utenfor hotellet vi lå på i Saramiriza. Den røde lastebilen står på veien inn til kirken med barneskolen til høyre. Lastebilene frakter ulike varer inn til Saramiriza, men tar tilskåret tømmer med tilbake ut av jungelen. Tidligere var det de fine treslagene som sedertre og mahogni som ble tatt ut og fraktet sammenbundet som flåter nedover elvene til Iquitos og Yurimaguas. Nå tas alle treslag som kan brukes til noe, blant annet kapirona som av den lokale befolkningen tradisjonelt har brukt til ved for matlagning.

Det var en stor lekkasje på oljeledningen som krysser Morona elva i februar/mars. Enda holder oppryddingsarbeidet på. Mange menn fra landsbyene, bl.a. Saramiriza og Puerto Amerika jobber for en forholdsvis god betaling der opp. Men så holder de også på med å prøve å samle opp oljesøl i bielvene og innover i sumplandet, – et farlig arbeid. Mye av det disse lastebilene frakter inn, er matvarer og annet som går videre på båter til Morona.

Neste innlegg blir fra noen av opplevelsene og møtene i Piura og omegn. Vi var også en tur til havnebyen Paita ved Stillehavet.

Nå har vi hatt en deilig frokost på hotellet i Piura. Det er blitt lørdag 01.oktober, og i morgen tar vi fly de nesten hundre milene sørover til Lima. I ettermiddag kjører vi vel en time østover til det som kalles Øvre Piura (fylket) for blant annet å være med på møtet i byen Chulucanas.

Men vi må først litt tilbake i tid. I går skrev vi litt om reisen sammen med våre venner fra Betania, Sokndal fra kystbyen Chiclayo østover og innover landet til Bagua og videre til Saramiriza i jungelen. I dette innlegget blir det litt fra opplevelsene fra Saramiriza og reiser vi gjorde til landsbyer på Marañon.

Hotellet på 4 etasjer som vi bodde på i Saramiriza. Riktignok var ikke øverste etasje helt ferdig. Det ble en del banking og hamring over oss på dagen. Men da var vi for det meste ute, så det gikk bra. Vi kjørte til og fra Saramiriza i biler lik den på bildet her. Det er flere hoteller i Saramiriza nå på 2 til 4 etasjer!

Det har skjedd mange forandringer siden vi reiste fra Saramiriza og Peru til Norge sommeren 1999, men så er det også 17 år siden. En del av disse forandringene så vi da vi besøkte Peru i 2010, men sannelig har det skjedd mye også på årene som har gått siden da.

Ikke minst at det er asfalt så og si hele veien fram til Saramiriza med mange nye og gode broer over alle små og større elver. De fleste er små nå i tiden det regner lite. Det har ført til økt trafikk, der Saramiriza er havnen for ferdsel på elven videre innover jungelen. Dessverre var det stadig store lastebiler som frakter tremateriale av alle slag ut av jungelen! Ser ikke ut til at Regnskogsfondet har noen stor virkning. Tror det meste av de pengene blir “borte på veien”!? Vi skal sette inn et bilde av et par av disse lastebilene neste gang. Har glemt å få dem overført til min lille laptop.

Det var stor velkomstfest for oss i menigheten i Saramiriza første kvelden, onsdag 21.09. Det var ekstra mye folk da det var midt i konferanseuka. Foruten flere fine kaker som sees til venstre, var det middag til alle. Men først var det møte med sang og taler.

Vi kom fram til Saramiriza litt over kl.14 etter seks timers reise fra Bagua, inkludert et stopp der vi spiste frokost/middag, – en riktig god fiskerett av elvefisken Sungaro. Vi ble servert mat i kirken med det samme vi kom. Siden ble det tid til en liten hvil og en spasertur ut til elva før møtet. Helt rart for oss å komme til Saramiriza på så kort tid. Før tok det minst 12 -13 timer om man i det hele tatt kunne bruke veien. Ofte måtte vi ta båter ned elva og strykene den siste delen av veien. Men de siste årene vi var i Saramiriza fikk vi ofte reise ut med oljekompaniets helikoptre. Det var til stor hjelp.

Det ble mye bilder. Nå har mange i jungelen også mobiltelefoner med mulighet til å ta bilder. Mange ville ha et minne sammen med oss og med våre norske venner. Her er vi sammen med pastorsfamilien i Saramiriza: Lindaura og Manuel Rivera med datteren Irene.

Bildene sees i en rad på de fleste telefoner, men på pc og laptop står de en gruppe med to bilder i hver rad. Beskrivelsen blir da slik vi ser bildene på vår laptop.

Øverst til venstre er det prøving av lesebriller som vi hadde med oss. Mange av pastorene og lederne som ofte leser bibelen i lys av små parafinlamper, ville gjerne ha briller. Vi og vennene fra Betania hadde med oss briller. Det var ikke få som fikk briller denne dagen! Bildet i andre raden til venstre viser oss sammen med pastorer og ledere som var på konferansen. Fra noen av landsbyene kom en søndagsskolelærer eller en medleder, så det var flere enn disse med på konferansen og bibelstudiene.

Til venstre i tredje og fjerde raden sees deltagerne som skulle nedover Marañon, ved avreisen i båten som skulle sette dem av nedover i landsbyene. Noen hadde egne små båter liggende ved munningen av et par av bielvene. Derfra kjørte de da videre til sine landsbyer i Morona og Potro elvene. De som skulle til bielven Cauapanas måtte gå et par dager gjennom jungelen fra en landsby i Potro. I tredje raden til høyre sees menighetens kjøkken og “kokkene” i ferd med å lage mat til alle konferansedeltagerne.

I første og andre til høyre slapper vi av med et bad i en liten bielv innover veien fra Saramiriza og henholdsvis på “bytur” der vi ser et par av de mange motorsykkeltaxiene det krydde av både i Saramiriza og i andre byer i Peru. Nederst til høyre er det bilde fra middagen vi og våre norske venner ble innbudt til av Helsesenteret i Saramiriza.

Vi var også på besøk til andre landsbyer. Fredag 23.09 kjørte vi med menighetens nye båt og besøkte Borja ved Pongo de Manseriche, – den smale passasjen Marañon må presse seg gjennom den siste fjellkjeden Cordillera del Condor. Disse fallene var et naturlig skille opp mot landsbyene i øvre Marañon. Nå som veien er kommet, er denne naturlige grensen borte.

Neste innlegg blir fra besøkene vi gjorde til fire av landsbyene i området.

Piura, 30.09.16

Nå er det allerede blitt 11 dager siden sist vi skrev på bloggen. Da var vi i Chiclayo og ventet på våre venner fra Betania, Sokndal, – eller Hauge i Dalane som stedet også kalles. Litt senere den kvelden 19.09 kjørte vi ut til flyplassen for å møte Helge Landmark, Bjørn Erik Egeland og Kristian og Einar Bendiksen.

De ankom ganske så trøtte etter å ha reist fra Lima like etter at de landet med KLM fra Sola via Amsterdam. Det var mange timer siden de sist var i seng. Så det drøyde ikke lenge før vi gikk til ro på rommene våre. Dagen etter ventet en lang busstur til Bagua i provinsen Amazonas.

Grunnen til oppholdet i bloggen er at det ikke finnes wifi i Saramiriza, bare et par “kontorer” der du kan leie tid på en pc for å koble til internett. Det ble ikke aktuelt med vårt tette program, og det går heller ikke å arbeide med bloggen med bilder etc. der.

Her er våre venner på plass i bussen som neste dag ved ett-tiden tok oss den 30 mil lange veien over Andesfjellene til byen Bagua.

Heldigvis er fjellene ikke så høye her i nord. Den høyeste overgangen er på vel totusen m.o.h. Turen gikk først gjennom flere landsbyer i ganske tørre områder før veien for alvor svingte seg oppover fjellet. Det ble også mange svinger på vei ned igjen før vi nådde Bagua etter ca. 7 timer der den ligger vakkert til i en bred dal mellom lave åser.

Mange vakre vyer på veien til Bagua. Her er fjellene litt grønnkledte, noen steder med åkrer i terrasser. Andre steder var det mest kaktus som vokste.

Her er parken og i bakgrunnen den katolske kirken i Bagua. Det var bare grus og sand på dette området den gangen vi bodde i Bagua, men så er det også 47 år siden.

Vi kom fram til Bagua i 8-tiden på kvelden. Da hadde det vært mørkt nesten to timer. Vi tok inn på et hotell der vi på forhånd hadde bestilt rom. Etter et besøk på en enkel restaurant der de solgte store porsjoner med kylling, ris og stekte poteter for en billig penge, fant vi tilbake til hotellet og senga! Vi skulle tidlig opp neste morgen. Bildet over ble tatt på veien tilbake en uke etter.

Neste morgen 20.09, litt over klokken åtte kjørte vi i to dobbelt kabin pickups med kurs for Saramiriza. Den veien har fått nye broer og asfalt så og si helt fram til Saramiriza. Det er noen få kilometer som gjenstår, men oppmålingen holdt de på med mens vi var der. Dermed bør det ikke drøye lenge før arbeidet med det siste veistykket begynner.

Det er grønt og frodig innover jungelen. Noen steder kjørte vi ganske nær elva, som vi ser på bildet nederst til høyre og øverst til venstre. På det sistnevnte bildet er det elvene Chiriaco og Marañon som møtes. Det dyrkes mye bananer av forskjellig slag, kakao og papaya, foruten mais og maniok. Det var risåkrer flere steder, men mest langs den første delen av veien nær Bagua.

Det hadde vært kraftig regn i to-tre dager før vi kom. Dermed hadde det gått et ras over veien ikke så mange mil etter Bagua. Det var dagen før. Nå la de siste hånde på arbeidet for å få ryddet veien og asfaltert på nytt. Da stengte de veien i kortere perioder for å jobbe. Vi ventet kanskje 10-15 minutter før vi kunne passere rasstedet. Bildene øverst og i midten til høyre viser dette stedet.

Bildet nederst til venstre viser utsikten over den flate jungelen som strekker seg milevis østover, bare gjennomskåret av større og mindre elver. Dette er tatt fra den østligste utløperen av Andes her i nord. Den fjellkjeden kalles Cordillera del Condor.

Neste blogg blir nok skrevet i morgen. Da om dagene i Saramiriza og omegn. Her i Piura har vi vært siden onsdag formiddag den 28.09. Det har vært mange opplevelser, også i dag. I kveld skal vi på møte i den lille menigheten i bydelen Ignacio Merino som vi fikk være med å starte her i Piura på slutten av 90-tallet.