Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

Kort tur til Iquitos.

Vi kom fram til hotellet i Iquitos ved midnatt. Det hadde vært en lang dag i Lima, avskjed på flyplassen med våre kjære venner som var sammen med oss i to uker på reisen i Peru. Det var godt å komme til ro i gode senger og aircondition. Varmen og fuktigheten i jungelbyen var slik vi husket den.

Etter en god frokost tok vi en spasertur til “el Malecon”, gaten som går langs elva. Dit tok vi alltid en tur i kveldingen “i gamle dager” for å kjenne på freden og roen som elva og de grønne omgivelsene gav oss ette en travel handledag.

Vi hadde på forhånd avtalt møte med Lucy Dahua. Vi møttes på hotellet og fant en ny restaurant i gammeldags stil som serverte mange retter fra Loreto som det store “jungel”-fylket heter.

Det ble en lang middag med samtale om både gamle dager på Tigre Playa da Lucy var en ivrig jente på søndagsskole og møter. Hun bodde et par hus ovenfor oss og var god venn av Maino og jentene til Eva og Rudolf Wilhelm. Fotball var en favoritt når det var flere som møttes, ellers var det papegøyer, katter og aper de ofte lekte med.

Lucy har etter hvert med vår og andres hjelp fått seg utdannelse, først som barnearbeider med flere kurs i Lima. Hun arbeidet mange år som barnearbeider og evangelist i menigheten i Saramiriza. For en del år siden reiste hun til Iquitos der hun har samarbeidet med en amerikansk misjon og også etter hvert gått deres fireårige kveldsbibelskole. Nå reiser hun som evangelist og bibellærer i landsbyene langs Amazonas.

Bilder fra Plaza de Armas i Iquitos. Bak sees den katolske kirken og på motsatt side er kommune- og fylkeshuset i byen. Slik ble alle disse hoved parkene i Peru designet helt fra spanjolenes kolonisering i Sør-Amerika.

Det ble skumring da vi utpå ettermiddagen gikk en tur langs elvekanten og så på stedene der havna hadde vært før. Den er blitt flyttet mange ganger i årenes løp pga. elveløpets endringer. Vakker solnedgang over Amazonas! Egentlig er det vi ser, elven Itaya som renner ut i Amazonas litt lenger ned/vest. Amazonas går bak den store øya som sees helt bakerst på bildet.

Vi kom forbi en bygning med en dør der det stod Museum. Det var nytt. Vi gikk inn og fant en mindre samling av gjenstander og litt historie om noen av indianergruppene i jungelen i Peru. Det var interessant nok, selv om mye var kjent stoff for oss. Dessuten har vi hjemme noen av gjenstandene vi så utstilt.

Fire av bildene er fra museet. I raden til venstre sees bl.a. innskrumpne hodeskaller “tsantsa”. vakre fjærkroner og et par vevde drakter, “kusma”. Vi har en ganske lik den nærmest Gro. Den kjøpte vi for mange år siden av en shapra indianer.

De to bildene (som her vises til venstre øverst og i midten) er fra markedet ved elva Nanay der det er havn for mindre båter og sjøfly. Her sees “suri”, larver som lever i palmer. Øverst grilles de på spydd. Bildet i midten viser levende larver som kan kjøpes i løs vekt! Vi kjøpte ikke noe – fristet ikke akkurat:)

Det var godt vi fikk gjort så mye første dagen. For neste dag lå vi pal i senga etter at Gro hadde en oppkastsjau det meste av natta. Jeg hadde hatt noe lignende siste dagen i Lima og var heller ikke i form. Først mot kvelden spiste vi noen tørre kjeks ved siden av vannet vi prøvde å få i oss. Vi sovnet tidlig og sov hele natten til i sekstiden neste morgen. Da følte vi oss mye bedre.

Vi skulle reise tilbake til Lima ved 3-tiden på ettermiddagen, og fikk tid til å møte våre kjære venner Carmen og Roger Nilsson på formiddagen. En tur ut til havnene ble det også tid til. Havneområdet er en stor del av våre minner fra Iquitos. Alt som ble handlet av matvarer, medisiner, bygningsmaterialer og annet måtte fraktes med båt oppover elva.

Liv og røre som alltid i havna i Iquitos. Det ligger båter langt oppover langs elva. Båtene kommer fra Pucallpa, Yurimaguas, Saramiriza og mange andre steder både oppover og nedover langs Amazonas med elvene Marañon og Ucayaly. På det nederste bildet er vi i havna for mindre båter og sjøfly. Ved marinens hovedkvarter i Iquitos er det en havn for båter som kommer fra Brasil.

Gro sammen med Roger og Carmen og deres datter Becky med sin mann Christian og deres datter Ruth. Mange gode felles minner å se tilbake på.

Roger hjalp oss i mange år med innkjøp, særlig til Helsesenteret og kommunikasjonen med Helsedepartementets fylkesavdeling i Iquitos i årene fra 1987 til 1999. Hans eneste besøk i Saramiriza var på innvielsen av utvidelsen av Helsesenteret i juni 1999. De ble glade over å høre at Helsesenteret fortsatt er i funksjon, og at vi og våre norske venner ble innbudt til middag av ledelsen da vi var i Saramiriza. De gledet seg også over nyheter om menighetsarbeidet og konferansen vi var med på.

Roger og Carmen startet en menighet og et hjelpearbeid i Belen “bydelen på flåter” som nå for det meste har hus som bygd opp på høye stolper, men flytende hus finnes enda. Nå er det Becky og Christian som har ansvar både for menigheten og hjelpearbeidet. For noen år siden flyttet de til Belen og bor like ved kirken.

Tur med Christian til havnene i Iquitos:

Det var Christian som tok oss med i motorsykkeltaxi (finnes nesten ikke annet i Iquitos). Men til gjengjeld kryr det av slike “motocars” og vanlige motorsykler/mopeder. Iquitos har nå ca. en halv million innbyggere og strekker seg utover i områder der det før bare var jungel. Det sies at den nå er verdens største by uten veiforbindelse siden Manaus i Brasil har fått det de senere år .

Sentrum er seg ganske lik da grunnen ikke er egnet for høye hus. Mange av de gamle butikkene vi handlet i er lagt ned, og nye mer moderne forretninger har kommet i deres sted. Trafikken er som en maurtue, ganske likt andre peruanske byer, med det unntak at her er få vanlige biler! Iquitos har bare veiforbindelse til den voksende byen Nauta som ligger litt vest for der Marañon og Ucayaly møtes og elven videre heter Amazonas.

Vi kom vel tilbake til Lima torsdag ettermiddag 6.oktober. Det må nok bli et lite innlegg til på bloggen. Det siste blir litt fra dagene i Lima. Nå er vi snart klar for hjemreise. Vi må sjekke ut av hotellet kl.13. Da setter vi bagasjen i hotellets oppbevaring for å gå ut å spise før vi blir hentet til flyplassen kl.16.00.

Til Piura med våre venner fra Betania, Sokndal

Etter 6 timer i pickup fra Saramiriza til Bagua, venting noen timer i Bagua til nattbussen gikk kl.22, og deretter nesten 7 timer i bussen til Chiclayo, var vi ganske trøtte da vi satte oss på neste buss som skulle ta oss gjennom Sechura ørkenen 3 timers reise mellom kystbyene Chiclayo og Piura. Litt hadde vi sovet på nattbussen, – noen mer og noen mindre. Vi så fram til ankomsten til et bra hotell i Piura selv om vi visste at vi mest sannsynlig måtte vente med å sjekke inn på rommene.

Den siste timen vi ventet på bussavgangen fra Bagua, ble tilbrakt på den svært enkle bussterminalen der. Bjørn Erik og Helge slapper av på sementkanten!

Her ser det ut som Einar står ensom i ørkenen og venter på haik med neste buss

Bussen vår stoppet plutselig da vi var nesten halvveis. Ingenting skjedde, men etter litt fikk vi beskjed om at det var noe feil med bussen. Etter en times tid kom neste buss som vi fikk plass på. All bagasjen og sakene våre ble lempet ut av bussen og båret over til neste buss. Einar står og holder vakt ser det ut til ved siste rest av bagasje som skal inn i den “nye” bussen. Vi led ingen nød. Det var enda tidlig på morgenen, og solen var gjemt bak et skylag. Vann hadde vi også!

Det smakte godt med middag da vi sent på ettermiddagen gikk ut for å spise. Dette måltidet spiste vi på en av de mange fiskerestaurantene i Piura.

Da hadde alle, selv de som måtte vente lengst, kommet seg inn på rommene, fått dusjet og hvilt litt etter det lange reisedøgnet. På hotellet i Piura var det heldigvis gode stoler og sofaer i et stor stue/patio innenfor innsjekkingen, så noen nød led vi ikke under ventingen.

Bildene over er fra Piuras havneby Paita, som ligger en times kjøring vestover fra Piura. Et veldig tørt område. En blir rent overrasket når Stillehavet kommer til syne bak sanddynene. En mann hadde tatt en pyntet lama med ut på fiskebryggen for å tjene noen slanter på fotografering. Den liker seg nok bedre i Andesfjellene enn her i varmen og ørkenen i Nord-Peru. Vi kjørte ut til Paita dagen etter vår ankomst til Piura. Det var da blitt torsdag 29.09.

Paita er en mindre havneby, men har også en ganske stor fiskeflåte. Men med båter av annen størrelse og kvalitet enn båtene i Norge. Det ligger flere større fiskehavner lenger sørover mot Lima.

Bildene over viser stranden ved den lille fiskebyen Yacila. Sanden er vasket bort av flere sterke stormer de par siste årene. Det var bare rullesteiner igjen. Det var også ganske mye bølger så det ble fotbad for noen av oss. Vannet lå nok på 20 grader.

Klippene ved Yacila sees øverst til høyre og nederst til venstre. Gro sitter ved en liten park i byen og ser mot fiskemottaket der vi andre gikk ut for å se på fangsten. Som bildene øverst til venstre og i midten til høyre viser, var det et mottak for store blekksprut. Blekksprutene kuttes opp, legges i kasser og veies før de blir fraktet i kjølebiler til Piura og de store byene sørover langs kysten og opp i fjellbyer.

Bildet nederst til venstre er fra fiskebrygga i Paita der småbåter frakter folk og varer ut til de større fiskebåtene som kan være ute på fiske i flere dager av gangen.

Neste dag hadde vi en planlagt tur til småbyene i Nedre-Piura med besøk bl.a. i den lille turistbyen Catacaos, og på kvelden skulle vi være med på møte i menigheten i bydelen Ignacio Merino, Piura. Men denne torsdagskvelden var det ikke noe program. Noe vi nok alle syntes var bra.

Nå er det blitt kvelden den 19.09. Vi sitter på rommet på hotellet i Chiclayo og venter på å høre fra våre venner fra Hauge i Dalane som bør ha landet i Lima for en drøy time siden. Vi skal møte dem på flyplassen her når deres fly fra Lima ankommer Chiclayo kl. 23.05.

Etter planen går ferden videre i morgen kl.13 med buss til Bagua, og så videre inn til Saramiriza onsdag morgen. Det blir spennende.

Den 14.09 satte vi oss i bussen i Trujillo for å kjøre de 7 timene langs kystveien til Piura. Vi kom vel fram til Piura og har hatt noen fine dager i Piura og Chulucanas.

Bra buss og gode seter i den beste avdelingen på bussen nordover. Likevel kostet det ikke mer enn kr.200 for den 7 timer lange bussreisen.

Ikke alle hus i de små landsbyene langs veien i ørkenområdene på kysten er så fine!

Sanddyner i Sechura ørkenen mellom Chiclayo og Piura er på mange steder så tørre som dette bildet viser, mens det andre steder vokser tørre busker og “krype-planter”- 25 mil.

Plaza de Armas i Piura er grønn med skyggefulle trær og staselige palmer. Mange folk i parken på ettermiddagen. Bygningen i bakgrunnen på det øverste bildet er hotellet vi lå på i 2 netter.

Fredag 16.09 kjørte vi en drøy time ut til den mindre byen Chulucanas der hovedmenigheten til alle menighetene i Piura fylket ligger. For 40 år siden begynte de svensk-peruanske misjonærene Göran og Anita Olsson arbeid her. Det er mange år siden de reiste herfra, men har hatt mange lengre og kortere besøk og støttet arbeidet i alle år. Nå var de også i Chulucanas, og vi bodde på samme hotell som var av en ganske annen standard en det i Piura!

Her er en knippe bilder fra Chulucanas og omegn. I øverste rad til venstre er vi på møte lørdagskvelden, som er hovedsamlingen i kirken, Casa de Oración i Chulucanas. I andre rad til høyre underviser svensk-amerikanske-guatemalske Tim barnearbeidere fra flere menigheter i et intensivkurs på 9-10 timer i 3 dager!

Øverst til høyre og i midten til venstre er det bilder fra Rehabiliterings senteret – først og fremst for barn -; et arbeid som Anita og Göran startet for 20 år siden da de faktisk lette fram bortgjemte handicappede barn rundt omkring i de støvete landsbyene i distriktet rundt Chulucanas. De har i disse årene hatt opplæring av medarbeidere, av foreldre og myndighetspersoner i distriktet, foruten det store arbeidet rettet mot disse barna. Det er i dag en helt annen holdning til de utviklingshemmede i hele Piura fylket.

På hotellet bodde også en svensk ortoped, spesialist på å lage proteser av ulike slag, han har vært her før, og hver gang lærer han opp peruanske medarbeidere og lager samtidig proteser til barna. Et flott og viktig arbeid. Han er fra pingstforsamlingen i Lund der Anita og Göran har bodd de seneste årene. Han og Göran Olsson er med på bildet i midten.

De to nederste bildene viser vanlig framkomstmiddel i småbyene. Damen har tøyet over hodet for å beskytte seg mot den stekende solen. Vakker utsikt mot fjellene som reiser seg i øst,- fra en landsby nær Chulucanas.

Vi var med på felles lunsj og middag for kursdeltagerne i “bakgården” i kirken i Chulucanas. God mat som kostet kr.12,50 pr. måltid, – selv om vi ikke var med på kurset. Jeg sitter ved siden av den svenske ortopeden Pekka, og læreren på kurset, Tim sitter rett ovenfor ham. De øvrige på bildet er kursdeltagere.

Lørdag tok vår gode venn, Duberly oss på en runde til nabobyer rundt Chulucanas. Her er vi i Tambo Grande, der vi fikk være med å bygge en ny kirke da vi bodde i Piura på slutten av 90-tallet. Byen har vokst nærmest kaotisk, og de fleste gatene er bare sand. Det var fem av våre amerikanske venner, eksperter i mure- og snekkerarbeid som sammen med frivillige fra menighetene i Tambo Grande og omegn bygde lokalet på 21 dager. Men da hadde John kjøpt inn alt materialet som skulle til, så det var bare å starte opp.

I den lille byen CP8 har de en forholdsvis stor og fin kirke. Her står vi i den sammen med pastorsfrua og de to døtrene. Mannen var i Chulucanas. Vi kom uanmeldt alle stedene.

Vi besøkte også et par andre steder den lørdagen. Søndag var vi i menigheten Casa de Oración i bydelen Ignacio Merino i Piura. Men bilder og tekst fra det får vi vise neste gang.

Nå snakket John nettopp i telefonen med vår venn i Lima som skulle ta i mot de norske vennene. Han sier de og bagasjen kom vel fram, og at de nå har sjekket inn på flyet til Chiclayo. Det går om en times tid. Vi er veldig glade over disse nyhetene og takken går til Herren. Da kan det bli en stund til neste innlegg på bloggen. Lite internett og wifi i jungelen. Neste onsdag bør vi være tilbake på kysten, da i Piura. Vi takker for forbønn i denne tiden.

Om en time drar vi med hotellets minibuss til flyplassen. Tenker vi møter noen trøtte reisende som lengter til senga. Gode rom her vi er nå, til og med har de aircondition. Blir nok mindre av det i uka som kommer!

Det ble en lang tur med buss fra La Merced i provinsen Chanchamayo over Ticlio på 4800moh og ned til Lima. Mye trafikk og veiarbeid gjorde at denne reisen også tok lengre tid en oppgitt. Men det gikk bra, og ved hjelp av tablettene mot høydesyke kjente vi heller ikke denne gangen noe til høyden.

Men i forrige innlegg skrev vi feil dato for avreisen fra La Merced. Vi satte oss på bussen torsdag formiddag 8.september og kom fram ved 8-tiden på kvelden. Neste kveld som da var fredag 9., tok vi nattbuss til Trujillo.

Veien fra sentraljungelen til Lima er spektakulær med sine store høydeforskjeller. Særlig vakker er dalen nedenfor og ovenfor Tarma.

Vakre åkerlapper i forskjellige grønne farger, noen steder er åkrene gjort klare til utsæd. Gamle vanningsanlegg som går i kanaler fra Tarma elva gjør at det kan såes et par ganger om året her. Grønnsaker, poteter og mais gror villig i denne høyden på rundt 3000moh.

De fleste av de små bildene er tatt på veien fra Tarma og opp mot høyfjellet. Vakker natur og frodig. Litt høyere opp går veien opp mot 4000moh og vel så det. Da blir det mer goldt, men også her er det små bosetninger. Vi så et par saueflokker med gjeter, men bare en eneste lama. Etter en stund gikk veien litt nedover igjen mot gruvebyen La Oroya der det utvinnes mange metaller. Likedan enda høyere opp langs veien til det høyeste punktet Ticlio.

Disse områdene ved gruvesamfunnet Morococha, har kinesiske selskap kjøpt. De har bygd en helt ny liten by og jevnet den tidligere med jorden. Nå er det åpne brud der fjellene rundt graves ut. Så ut til å være stor aktivitet.

Her er vi like ved veiens høyeste punkt. Nå begynner nedturen, 13-14 mil med en høydeforskjell på over 4800 meter! Det blir svinger og bakker og noen tuneller av sånt!

Flere gruvesamfunn også på veien nedover dalen. Nå går solen snart ned, og det blir fort mørkt.

Vel framme i Lima. En dag her før vi tar bussen nordover i ørkenlandskapet langs kysten. Byer og grønne områder der elver renner ut i havet fra fjellene i øst. Men vi så ikke noe av dette denne gangen. Bussen gikk klokka 20, og vi var framme i Trujillo kl.07.15.

Litt trøtte var vi lørdag, men litt hadde vi da sovet på bussen. Etter en hvil ble det forberedelser til to møter søndag, og det samme mandag. Her er vi på pastorspar samlingen mandag ettermiddag sammen med våre gode venner fra tiden de arbeidet henholdsvis som pastor i kirken og administrator på Helsesenteret i Saramiriza i siste halvdel av 90-tallet. De er fra Trujillo hvor de leder flere menigheter som de startet da de kom tilbake i slutten av 1998. Mer fra Trujillo i neste innlegg. Nå er det siste kvelden her. I morgen tidlig 14.09 tar vi buss 7 timer videre nordover til Piura. Som dere ser, har vi det bra. Litt trøtte etter stort program i Trujillo.