Kjøreturen fra Tarapoto til Chachapoyas går i mange mil gjennom frodig jungellandskap mellom åser og daler. Utpå formiddagen kom vi til byen Riojas der vi skulle spise lunsj hos Lulu, datter til vår venn Juan, som i mange år var leder for menigheten i Borja. Det er en bror av Lulu som er leder der nå etter at Juan døde for et par år siden. Lulu og familien hennes er med i en menighet i Rioja. Det var hyggelig å møte dem, og særlig Lulu som mimret om trekkspillet jeg ofte hadde med på våre flodreiser.

Utenfor huset til Lulu og familien i Riojas etter å ha blitt servert en god peruansk “almuerzo”.
Vi stoppet ved et utsiktspunkt med vakker utsikt over landskapet vi hadde kjørt gjennom.

Veien videre førte oss inn mellom stadig høyere åser og fjell til vi kom til byen der veien til Chachapoyas tar av fra hovedveien til kysten. Da begynte oppstigningen mot høyfjellet for alvor. Det var mange hårnålsvinger og høye stup der vi etter hvert kom opp i høyder med en annen vegetasjon. Det var kjølig i Chachapoyas da vi kom fram sent på ettermiddagen, og kaldere ble det utover kvelden. Sola varmer godt når den er framme på dagen. Men når den går ned, blir det ganske kaldt på høyder rundt 2500 m.o.h. og mer.

På veien opp til Chachapoyas ble det høyfjellsnatur som tok oss langs stup og under fjellutspring som på dette bildet.
Vi gikk en liten kveldstur i sentrumsgatene. Mye folk på byen.
Parken i sentrum av Chachapoyas dagen etter. Chachapoyas har mange gamle bygninger fra kolonitiden.

Vi kjørte ganske tidlig fra Chachapoyas på en tur med guide, først til et område med store grotter, den ene salen etter den andre med vakre dryppsteinsformasjoner. Det spesielle med grottene her, er at det ikke er gjort mye med dem. Det er heller ikke lys, men guiden utstyrte oss med kraftige lommelykter og støvler. Besøket i grottene ble en opplevelse der vi vandret rundt i lyset fra lyktene. Det gav en spesiell stemning!

Her lyser vi mot en vegg med mange stalakitter. Det synes på bildet at det kom godt med å ha støvler på bena. I taket hang tusenvis av flaggermus, så vi måtte ikke lyse mot taket. Men leiren på bakken var blandet med flaggermusskitt, og gjorde det ekstra sleipt og glatt.
På vei tilbake så vi denne bonden som bar på ryggen en utrolig mengde med høyt gress. Vi så også sauer med veldig tykk ull, og et sted passerte vi okser som gikk i åk og pløyde en åker.

Vi spiste lunsj på et lite spisested i denne lille byen vi kom til på veien fra grottene til hulegravene med gamle sarkofager i en bratt fjellside. Byen har en liten park med vakre blomster like foran kirken. På høyden i bakgrunnen skimtes en stor Kristus-statue.

Derfra gikk veien videre til et område med trange daler mellom åsrygger. Det var veldig bratt i området der disse hulegravene ligger. Vi parkerte i en liten by, og derfra var det en bratt og ganske lang sti ned til stedet der man kunne se hulegraven og de gamle sarkofagene i den bratte fjellsiden.

Solfrid ved plakaten der stien begynner. Dette arkeologiske stedet, Karajia er først er blitt kjent de senere årene.
Lewi på vei nedover til dalbunnen. De måtte samme vei opp. Jeg valgte å vente på en benk i parken oppe i den lille byen der jeg fikk noen hyggelige samtaler med lokalbefolkningen. Jeg fikk bekreftet at det var mange evangeliske kirker og kristne i disse områdene.
Dette er de best bevarte og forseggjorte sarkofagene på utsiden av en gravhule.

Sarkofagene skimtes oppe midt i bildet. Det er mange gravhuler i fjellsidene her, og også enklere sarkofager enn de på bildet over. Man kan undres over hvordan de for mange hundre år siden kom til disse gravhulene med sine døde.

Vi var ganske trøtte da vi kom tilbake til hotellet i Chachapoyas etter en lang og opplevelsesrik dag. Det smakte godt med middag og en natts søvn før turen som ventet oss neste dag.