Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

Gro var med og talte på møtene i Filadelfia, Villa Perene på lørdag kveld og i La Merced søndag formiddag. Det var bra med folk, særlig mange i La Merced, og flinke lovsangs grupper på begge steder.

I Villa Perene har Liv Haug bodd og arbeidet i mange år og har også vært ordfører i to perioder i distriktet Perene. Til La Merced flyttet hun for en del år siden etter at hun ble valgt til ordfører i provinsen Chanchamayo der La Merced er hovedbyen. Hun har satt mange spor etter seg i Perene, ikke minst med broen over elven med samme navn som ble bygd for mange år siden. I dag driver staten både helsesenteret og yrkesskolen hun bygget og startet opp. Her i La Merced fikk hun blant mange prosjekter, bygd nytt rådhus mens hun var ordfører.

Menigheten i Villa Perene fortsetter arbeidet blant barna og unge og har sine møter og gudstjenester. De driver en barnehage, radioarbeid, foruten et prosjekt med leksehjelp og middag til mange barn flere dager i uka.

……………..Her er lovsangs gruppa i Villa Perene lørdag kveld……………….

I La Merced ble lokalet Filadelfia innviet for få år siden. Til da var det bare en husgruppe som samlet seg i et hjem. I årene som har gått siden innvielsen er mange blitt frelst, døpt og lagt til menigheten. Menighetens pastor var tidligere sin families “sorte får”. Han satt i fengsel da han for ca. 20 år siden fikk et Nye Testamente han begynte å lese i. Han overgav livet sitt til Jesus, ble helbredet fra en leversykdom og ble et nytt menneske.

Pastor Romero er et sterkt vitnesbyrd om Guds kraft til å forvandle et menneske. I tre år nå har menigheten med pastor Romero i spissen, drevet fengselsarbeid. Mange er blitt døpt i fengslet og de har et hjørne de får bruke som kirke i det for øvrig overfylte fengslet. Flere titalls av fangene studerer et omfattende bibelkurs, og forberedes for et nytt og annerledes liv etter at de har sonet ferdig.

……De små bildene blir store når en peker på eller berører dem (Smartphone).

Menigheten har et stort, fint lokale på fem etasjer inkludert den overbygde takterrassen. Her der det fin utsikt over byen, noe av den synes på bildet nederst til høyre. For øvrig viser bildene utsnitt fra møtet søndag formiddag. Noen av de ca.40 barna og tenåringer som var til stede, ledet an i et par barnesanger før de gikk til sine klasser. Lovsangs gruppen ledet det meste av sangen, men Liv trådte til med trekkspillet sitt da vi sang: “Å, store Gud”.

Som nevnt i forrige innlegg, reiste John med nattbuss fra Tarma torsdag kveld for å være med på AIPA kongressen for pastorer med ektefeller innen “vår” menighetssammenslutning. Pastor Ove Lindeskär fra Sverige og svensk misjonær/pastor Lars Gustav Ingelsrud som i mange år har arbeidet i Brasil, var hovedtalere. Men også andre misjonærer og pastorer hadde innlegg og undervisning.

Temaet for Kongressen var: “Gi akt på den tjenesten som du har mottatt fra Herren, at du fullfører den”.

….Deltagerne på AIPA Kongressen utenfor Lima for pastorer med ektefeller….

Bilde fra en av samlingene. Foran sees misjonærene Anita og Göran Olsson..

John sammen med Ove Lindeskär, svensk bibellærer og tidligere pastor i Filadelfia, Stockholm (til høyre) og en av pastorene i Peru, Pedro, som vi kjenner fra tidligere år. Her er de klare for hjemreise.

John nådde nattbussen søndag kveld fra Lima og kom vel fram til La Merced tidlig mandag morgen. Etter en liten hvil og frokost var vi klare for utflukter sammen med Liv i provinsen Chanchamayo.

Kjære alle som har fulgt oss på bloggen, og som kanskje titter innom enda en gang!

Det ble en lang hjemtur!

Vi stod opp kl.03.00 natt til onsdag 11.august for så å ta taxi til flyplassen i Lima kl.03.30. Det var laaa…..ng kø foran American Airlines skranke enda vi var på plass kl.04.00. Vel, vi kom oss inn i “gaten” i god tid før innskjekking.

Reisen til Miami tok 5.45 minutter og gikk greit. I Miami måtte vi vente ca. 4 1/2 time før flyavgang til London. Tiden gikk fort, da vi måtte gjennom pass-sjekk, ta ut bagasjen, gjennom tollen (ingen åpning av bagasjen) og så til innlevering ikke langt derfra for bagasje som var på “gjennomreise”. Så var det gjennom ny passkontroll og sikkerhetssjekk før vi var innenfor igjen. Dermed var det passelig tid til litt lunsj før vi en time før avgang måtte være på plass i “gaten”.

Turen over Atlanteren ble lang da vi ble trøttere og trøttere uten å få sove. Den gikk likevel unna på litt under 9 timer. Vi var litt forsinket og måtte ta et par runder over London før vi kunne lande. Med bare noen lette skyer, gav det oss en flott utsikt fra luften over byen!

Ventetiden i London ble drøy med vel 5 timer før flyet til Oslo skulle gå! Her skulle bagasjen bare gå videre til Oslo, men vi måtte både kjøre buss og gå langs en del korridorer før vi nådde bygningen vårt neste fly skulle gå fra. Det ble ny passkontroll og sikkerhetskontroll med lange køer. Veldig mye folk – kanskje ekstra mye pga friidrettsarrangementet i London denne uka og helga?

Sultne var vi ikke, så vi ruslet litt rundt i butikkene. Det var godt å røre litt på seg. Etter en stund fant vi et ganske rolig hjørne av området der vi gjorde det så komfortabelt som mulig med ekstra stol til bena og stol mot en vegg der vi fikk lent hodet litt. Det ble ganske tungt etter hvert! Vi duppet faktisk litt, ja – John sov godt en stund. Vi kjøpte delig smørbrød matpakke med ganske grovt brød, – deilig etter alt det hvite, til dels deigete brødet i Peru. Så bar det til “gaten”, og det var tid for de siste 1t og 40 min. til Oslo.. Det ble en mini-dupp på denne reisen, noe som hjalp litt. Vi ankom Gardermoen etter skjemaet: kl. 16.10 torsdag 12.08.

Ved bagasjebåndet gikk det etter hvert opp for oss at vår koffert og store bag ikke var kommet med flyet. Ved disken for bortkommen bagasje ble vi forsikret om at den ville sendes oss, og at de skulle etterlyse den i Miami og London. Vel, vi fikk i alle fall lite å drasse på på flytog og så buss til Miland!. Kari møtte oss og kjørte oss til døren. Da var det ganske nøyaktig 36 timer siden vi stod opp i Lima.

Deilig å være hjemme igjen etter en fin, men til dels slitsom reise! Du så godt vi har det her på berget! Vi sov nesten 12 timer og våknet til telefon om at bagasjen vår nå var kommet til Gardermoen. Litt over kl.18 kom den til døra her, og alt i orden. Flott hva! Nå har vi virkelig landet! Ha det godt til dere som har fulgt oss!

Som en siste bildehilsen: John og Joel på fisketur i Lake Fork like ved Quitman og John og Gro sammen med Rosy ved menighetens leirsted litt utenfor Trujillo.

De fleste av dere er kanskje klar over at alle bildene kan sees større ved å klikke på det første i serien og så gå ned under bildene, der vil alle vises i større format ved å klikke videre på neste osv.

Nå er det tirsdag kveld. Vi har pakket ferdig det meste. Det blir tidlig sengetid i dag. Vi må opp kl.3.00 am for å være på flyplassen kl.4.00. Flyet går 06.25, og vi fikk streng beskjed om å være på plass senest kl.4.00.

Vi reiser med American Airline via Miami og London med flere timers venting på hvert sted. Forhåpentligvis lander vi presis på Gardermoen torsdag ettermiddag for å ta buss direkte hjem til Miland. Det vi lengter mest til er stillheten og roen, – foruten vanlig mat da!

Takk til dere som har hatt tålmodighet til å følge oss på bloggen. Synd vi ikke fikk mulighet til å skrive litt mer regelmessig, men slik er det bare!

I Iquitos møtte vi og spiste sammen med “gamle” venner før vi lørdag formiddag 7.augst hadde en annen fin flytur. Denne gangen 1 1/2 time fra Iquitos til Lima.

Heller ikke bildene under er i rekkefølge. Vi har forsøkt å ordne på det, men har ikke fått det til. Jo, vi har nok enda en del å lære, – ikke tvil om det.

I 2. rad til høyre og i 3. rad er vi sammen med pastor Roger Nilsson og hans familie, venner og medarbeidere siden mange år tilbake. Roger var til uvurderlig hjelp ved innkjøp og forsendelse av materialer og medisiner, ikke minst under bygging og drift av Helsesenteret i Saramiriza.

Sammen med de sveitsiske misjonærene Ruth og Segundo Vela (han fra Peru) har de bygd opp en kirke i bydelen Sachachorros i Belen. Ruth og Segundo var nesten 20 år i Sveits før de kom tilbake som pensjonister for snart 3 år siden. Vi er sammen med dem i hotellets restaurant på bildet i 3. rad til høyre.

I nestnederste rad til høyre taler evangelist/misjonær Lucy Dahua i den Weslyanske kirken hun arbeider i og ut fra Iquitos. Lucy er fra Tigre Play og var en av vår datter Mainos barndomsvenner. Hun ble frelst som helt ung, reiste som hushjelp til Lima senere, men fortsatte trofast i en menighet i nærheten av der hun bodde. Da vi igjen fikk kontakt med henne, hjalp vi henne med å følge et lengre kurs for barne- og ungdomsarbeidere inkludert mye bibelundervisning.

Hun arbeidet senere noen år i menigheten i Saramiriza. De siste årene har hun arbeidet ut fra denne grenen av en metodistkirke i Iquitos. Hun reiser hovedsakelig til utposter menigheten har i flere landsbyer oppover og nedover Amazonas. Fint å møte henne igjen og se henne i aksjon.

De tre nederste bildene er fra hotellrommet vårt i Iquitos. Første natten lå vi på et hotell med eldgamle aircondition (nødvendig når nattetemperaturen er rundt 35 C). Den bråkte som vi skulle ha en utenbordsmotor rett ved øret. Etter all støyen i San Lorenzo og ellers i gatene i Iquitos, søkte vi noe bedre. For bare en liten økning i prisen fant vi dette hotellet på internet. Stillegående moderne aircondition i hele hotellet, untatt i området ved det lille, men rene svømmebassenget. En ettermiddag koste vi oss i bassenget. Den eneste gangen vi fikk brukt badedraktene siden badingen i elva de dagene vi var i Oklahoma med Maino og familie.

Et av bildene viser litt av Andesfjellene vi fløy over fra jungelen til kysten. De resterende bildene er fra menigheten “Casa de Oracion” i bydelen Magdalena i Lima. Den hadde nettopp 40 års jubileum. Da begynte de svenske misjonærene Boyan og Lennart Lindgren med møter i sitt hjem like ved den nåværende kirken. I 4.raden sees kirken til høyre på bildet, mens bygget til venstre er leiligheter, kontorer og søndagsskolerom.

John talte i møtet sist søndag. Der fikk vi møte mange både gamle og nye venner. En fin opplevelse. Etterpå spiste vi middag med pastorsparet og deres fire barn fra 5 til 18 år.

Det var flott vær tirsdag 3.august da vi fløy til Iquitos. En fin tur på ca. 1 time fra Tarapoto. Bildet nederst til høyre viser innflyvingen til Iquitos med litt av Amazonas i det fjerne. De fire døgnene vi var i byen, gikk som en røyk. Vi mimret om gamle dager der vi gikk ute ved Maleconen (gata ved elva), selv om Amazonas har forandret løp slik at den går bak en øy på andre siden av Iquitos. Det har blitt en stor sandbanke foran byen der det nå er plantet mais, ris og bananer. Det er bare en laguna der den gamle havna var. Der er det isteden blitt en pen park, og havna er flyttet langt nedenfor sentrum der det renner ut en ganske stor bielv, Nanay. Byen har isteden vokst seg utover, og der det før var en jordvei, er det nå en stor avenida.

Som vi merket alle steder vi var, har trafikken økt veldig også i Iquitos. Siden byen er så og si uten veiforbindelser, er det forholdsvis lite biler, men til gjengjeld motorsykler og mototaxis som preger bybildet. Det første bildet er tatt fra en motortaxi vi har kjørt en rundtur i, bl.a. til havna som synes på bildene i andre til femte raden. Her lastes og losses større og mindre båter som enten kommer med last som den store “Vikingo” fra Pucallpa som har veiforbindelse med Lima, men ligger ca. 5 dagsreiseoppover elva Ucuyali. Andre skal med last til landsbyer av ulik størrelse oppover og nedover Amazonas med bielver.

I 5.raden til venstre sees havna for potongfly ved Nanayelva. Ellers selges det fisk, både fersk, saltet og røkt i salgsbodene der nede. På bildet til høyre på 4.raden sees også røkt viltkjøtt ved siden av fisken.

På et par av bildene sees bydelen Belen som tidligere hadde hus på flåter da de største delen av året fløt på elva. Nå er de fleste hus der bygd på høye påler da de nå er på tørt land for det meste. Men i regntiden når det er høyvann, er det best å være høyt oppe fra bakken.

Til høyre øverst, sitter jeg i den vakre parken på hovedplazaen med den katolske kirken i bakgrunnen. Lenger nede sees John foran et av de eldste bevarte bygningene i Iquitos fra siste halvdel av 1800-tallet. Det er som en del av de øvrige gamle bygningene dekket utvendig med glaserte porselensfliser som ble importert fra Europa. Det var i Iquitos storhetstid under gummmi”boomen”.

I San Lorenzo var det veldig varmt og veldig bråkete. Rommet vårt hadde bare myggnetting i vinduene, og en vifte som var på de morgen- og kveldstimene det var strøm fra byens generator. Motorsykler og motortaxis, ofte med fri eksos hørtes svært godt, likedan radiostasjon med høytalere på taket ikke langt unna vårt enkle overnattingssted. Dessuten ljomet stereoanlegg og tv’r både fra naborom og naboer fra tidlig til sent. En fest for byens skytshelgen startet lørdag kveld og holdt på hele natten med musikkorps (mest trommer og skrammel) i gatene det meste av natten. Kl.04.00am startet rakettene og holdt på til 06.00, – mer bråk enn lys virket det som.

Kirken var et fristed fra all støyen untatt når mototaxis skrallet forbi på gata utenfor. Lørdag ble vi invitert til middag hos Beatriz og hennes familie. De bodde litt utenfor sentrum, og det ble et par rolige timer med god mat og hygge i hennes enkle, men koselige hjem. Beatriz bodde hos oss 3 år i Piura da hun med stipend fra NORAD, studerte administrasjon. Hun jobbet en tid på Helsesenteret i Saramiriza, men flyttet til S.L. etter at hun giftet seg med en lærer. Nå jobber hun i kommunen i et program rettet mot utsatte barn. Bildet i 2.rad til venstre.

Bildet nederst til høyre er fra Industrial. Landsbyen som Eva og Rudolf Wilhelm hadde som utgangspunkt for arbeidet i mange år. Bildet ved siden av viser bredden på Marañon like før vi svinger inn i bielven Huallaga med kurs for Yurimaguas. Vi møtte flere laste- og passasjerbåter som denne med det klingende navnet “El romantico” (den romantiske).

Den første morgenen i Tarapoto opprant med et riktig troperegn slik dere kan se på et par av bildene i andre og tredje raden. Da vi hadde fått sikret flybilletter til Iquitos dagen etter, tok vi en tur til den gamle byen Lamas ca. 30 minutters kjøring fra Tarapoto. Den ligger på en topp ca. 850 moh, og ble grunnlagt av spanjolene på 1600-tallet der de forsøkte å kristne de ganske så voldelige indianerne bosatt i området, Las Chancas.

Det første bildet er tatt på veien opp til Lamas og det andre er fra parken der med statue av en Chancaindianerkvinne. Vi var innom et lite museum som viste Chancaenes historie.

Den 29. juli reiste vi med speedbåt 3 -4 timer nedover Marañon til San Lorenzo. Vi stanset først i Ugarte, en aguaruna-indianer landsby. Bilder fra avreisen i Saramiriza og utenfor kirken i Ugarte sees på nederste raden. Deretter et bilde ved ankomsten til Puerto America i munningen av Morona-elven. Videre et bilde utenfor kirken der.

I 3.raden nedenfra ankommer vi San Lorenzo og videre er det bilder fra bibelstudier og kveldsmøte i kirken i S.L. Fredag og lørdag formiddag hadde vi bibeltimer for ledere og venner fra fem landsbyer inkludert S.L. På kveldsmøtene torsdag, fredag og lørdag var det så og si full kirke hver kveld. Mange søkte fram til forbønn i ettermøtene.

I 5. og 6. raden nedenfra er det gatebilder fra San Lorenzo inkludert fra parken og ventesal / kontor til Huallaga Express, speedbåten med plass til 18 personer og med en 200 hp utenbordsmotor, som tok oss til byen Yurimaguas langt opp i den store bielva Huallaga.

Vi reiste fra S.L. til Yurimaguas søndag morgen. Etter 9 timer var vi framme i Yuri. Det var en utrolig rask og smidig måte å reise på flodene på, men motorduren og alle timene gjorde at vi likevel var ganske slitne da vi kom fram. Likevel tok vi en kolektiv taxi til Tarapoto med det samme.

Tidligere var veien dit over et fjellpass på ca. 950 moh bare en leirete vei, og turen til Tarapoto tok minst 5 -6 timer. For 3 år siden ble det lagt flott asfalt dit og videre hele den lange veien til kysten. Nå brukte vi 2 timer til Tarapoto; en by på ca. 250.000 innbyggere i en bred, vakker dal. Da vi var der på 70-taller var dalen og åsene for det meste skogkledde med åkrer og palme- og fruktlunder innimellom. Nå var det nesten ikke skog igjen, bare dyrket mark og beitemark.

Det øverste bildet til venstre viser solnedgang over Marañon tatt fra San Lorenzo.

Byens barnehage og skoler, samt diverse organisasjoner og Helsesenteret tok del i marsjen gjennom sentrum av Saramiriza for å feire nasjonaldagen. Særlig de små viste stor oppfinnsomhet med utkledning, ballonger etc.

Vi ble invitert, ja nærmest befalt opp på ærestribunen sammen med bl.a. ordfører og sjefer på oljekompaniets pumpestasjon, og fikk også mye ros for arbeidet vi hadde utført i Saramiriza; ikke minst for Helsesenteret.