Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

San Lorenzo – Yurimaguas med båt på elvene Marañon og Huallaga.

Lørdag tok vi fatt på første del av siste etappe. Den gikk med en stor hurtigbåt med to 250 hp utenbordsmotorer. Båten tar seksti passasjerer og brukte «bare» drøyt syv timer på turen mellom San Lorenzo og Yurimaguas. Byen Yurimaguas ligger ved den store bielven Huallaga og derfra går det vei videre til Tarapoto.

God plass til passasjerer og bagasje i båten. Underveis møtte vi en lignende båt som var på vei til San Lorenzo.

Vi gikk en rundtur i byen. Lewi var her noen få ganger som liten, men det husket han selvsagt ikke noe av. Stor trafikk og mye folk i gatene da vi nærmet oss markedet. Litt stillere i gatene rundt parken. Her ligger flere gamle bygninger og også den katolske kirken.

I Yurimaguas var vi med på søndagsmøtet i en forholdsvis ny menighet “Casa de Oración”. Menigheten bestod hovedsakelig av venner som har flyttet til byen fra landsbyer i Marañon og Morona der vi grunnla utposter allerede de første årene i jungelen. Det var en god samling, og vi hadde en fin forbønns stund. Etter møtet serverte vennene middag til oss alle.  

De har fått kjøpt et enkelt lokale i en av bydelene i Yurimaguas. Dessuten har de startet en utpost i en landsby, Nueva Reforma ved øvre del av Huallaga.

På bildet til venstre og øverst spiser vi middag sammen med vennene i kirken. Bildet nederst er fra restauranten på hotellet. Vi inviterte et par “gamle” venner fra Saramiriza, foruten et par misjonærer fra USA som sammen med andre fortsetter arbeidet vi begynte blant candoshi indianerne i Pastaza elven og andre steder i jungelen.

Yurimaguas er byen der jeg var med på å bygge vår første husbåt «El Sembrador”. Da var det én evangelisk kirke der. Nå er det mange menigheter i byen, som også har vokst veldig siden vår første tid i jungelen. Da kunne jeg ikke forestille meg at jeg en dag skulle komme tilbake hit og finne en kirke startet av venner fra landsbyene vi besøkte og utpostene vi startet innover i jungelen.

Yurimaguas – Tarapoto

Mandag kjørte vi til Tarapoto, og sirkelen var sluttet. Vi kom til Tarapoto med fly fra Lima da reisen begynte. Derfra kjørte vi bil til byene og severdighetene vi besøkte på veien til Bagua og Saramiriza. Nå kom vi tilbake til utgangspunktet via de store elvene i lavlandet.

Det var vår nye venn, misjonæren fra USA som sammen med Pedro, vår “gamle” venn fra Saramiriza, som kjørte oss til Tarapoto.
Over: Et av husene som raste sammen under jordskjelvet i sommer. Til venstre: Et siste glimt av Huallaga elven.

Litt utenfor Yurimaguas kjørte vi forbi det store senteret som bygges av misjonærene fra “Assemblies of God”. Der skal det bl.a. bli undervisningssenter og bibelskole. Frodig og kupert natur på veien til Tarapoto. Det regnet på morgenen og formiddagen, men letnet etter hvert.

Solfrid, Lewi og Pedro i Tarapoto utenfor butikken der de kjøpte en motorsag til en av utpostlederne. Pedro skulle sende den med båt som går oppover Marañon fra Yurimaguas. Han har ofte hjulpet oss med innkjøp og forsendelser til menigheter og utposter i distriktet vi har arbeidet i.

Tarapoto – Lima

Neste dag fløy vi til Lima. Etter 1 1/2 dag der, gjenstod bare flyturen hjem. Det var gråvær og litt kaldt i Lima. som har et kjølig klima i vintermånedene. Den kalde havstrømmen som kommer fra Antarktis opp langs kysten av den sørlige delen av Peru, bidrar til dette klimaet. I sommerhalvåret blir det et behagelig varmt klima, mens det i Nord-Peru er varmt året rundt og veldig hett om sommeren.

På bildet over står Solfrid utenfor hotellet vi pleier å ta inn på i Lima. Det ligger i Miraflores like ved kysten. Lewi og jeg er godt kledt i den kjølige vinden og den rå luften nede ved havet.

Det ble tid til litt handling på det store indianermarkedet ikke langt fra hotellet. Der selges all slags håndverk, fra varme gensere og luer i lama- og alpaca ull til de vakreste sølv- og skinn gjenstander.
I en park i nærheten var fugler, sommerfugler og insekter et tema. Alt var laget av blomster som fuglen ved siden av Solfrid. Vakkert!

Det er med glede og takknemlighet vi ser at arbeidet vi startet for mange år siden, fortsetter og går videre til nye steder med nasjonale ledere og pastorer. Det er fortsatt behov for støtte utenfra, ikke minst til flodreisene, fattige barn og spesielle prosjekter. Vi bringer videre hilsener og takk til venner i Norge fra menigheter og utposter i Perus jungel. Jeg vet ikke om det blir noen ny reise til Peru for min del, men jeg er veldig glad og takknemlig for denne turen sammen med Lewi og Solfrid. Det ble en stor opplevelse for oss alle tre.

Det var hyggelig å treffe noen av de gamle vennene igjen i San Lorenzo. For Lewi som ikke hadde vært i San Lorenzo siden ungdomstiden, var det store forandringer. Jeg var her sist i 2016 sammen med Gro, men også på disse tre årene har San Lorenzo vokst videre. Da hadde vi hadde noen bibeldager for ledere fra distriktet og kveldsmøter i kirken. Denne gangen ble det bare tid til et kort besøk før vi måtte reise videre.

Humberto som i flere år var evangelist og leder for den nystartede menigheten i San Lorenzo får seg en prat med Lewi utenfor huset der han bor. På bildet til høyre sitter han sammen med sin bror Ermenegildo. Til venstre i rød skjorte er nåværende leder for kirken i San Lorenzo, Oscar.

Solfrid smiler lurt på hjørnet.

Til venstre er vi på besøk hos Beatriz og hennes mann som er lærer. Hun jobbet i noen år på HS i Saramiriza, før hun fikk jobb på HS i San Lorenzo, og nå er hun ansatt i etaten for utsatte barn og ungdom.

På disse bildene ser vi to av statuene med informasjon på sokkelen under. Vi kjenner disse stammene godt fra besøk i områdene og utposter til menighetene i Saramiriza og San Lorenzo i mange av deres landsbyer.

Lewi slapper av i skyggen på en av benkene i parken, mens en ronsoco-unge (verdens største gnager) spaserer uanfektet i nærheten.

Over har en vakker sommerfugl landet like ved oss. Til venstre ser det ut som noen har et dyr fra jungelen i bånd. Jeg tror det heter Sør-Amerikansk vaskebjørn.

Over står Lewi på flystripa. Tror han er glad for at han slipper slike rullebaner! Til venstre: Det er slike småfly som brukes nå.

Inne er det salg av fisk, kjøtt og grønnsaker/frukt. For ikke å snakke om alle typer bønner, ris, gryn og mye annet. Da vi bodde i jungelen måtte man til Yurimaguas eller Iquitos for å få kjøpt dette.

Huset og hagen til venstre var San Lorenzos eneste hotell da vi bodde på Tigre Playa. Det var like utenfor her Twin Otter flyene landet. Her kjøpte vi billetter og ventet på flyet.
Over: En travel hovedgate i San Lorenzo. Mest motocars (taxis).

Så var dagen kommet for å ta farvel med Saramiriza. Tidlig på morgenen den 19.09 gikk vi om bord i kirkens båt for å ta fatt på reisen nedover Marañon. Vi ville besøke et par steder på veien nedover til San Lorenzo.

På vei nedover Marañon med Heber som flink motorist. Vårt første stopp var i awajun landsbyen Ugarte.

Over ved kirkens kjøkken. Det har de bygd ganske nylig, og her kokes det over åpen ild slik det er vanlig i landsbyene.

Til venstre på vei inn i kirken som de holder på å male på nytt. Derfor er skiltet tatt ned.

Båter vi møtte underveis. Det har økt med store båter de siste årene. Da vi bodde i jungelen var det mest kanoer og en og annen liten båt med pequi motor.

Framme i Puerto America som ligger i elven Morona like ovenfor der den munner ut i Marañon. Morona kommer fra Ecuador.

På vei ned til “gamle” Tigre Playa så vi disse unge fiskerne. Vi kom til Primavera som stedet heter nå, og fant en ny landsby på motsatt side, Sacipahua, og litt nedenfor den Nye Tigre Playa.

Bildet ovenfor og dette er fra Sacipahua der vi traff vår gode venn og motorist fra “gamle dager”, Romulo. Det var hyggelig å dele gamle minner. Hans sønn var nå leder i den lille kirken der. Gledelig!

På bildet over til høyre har vi lagt båten til en annen båt som lå ved Primavera og lastet plank. Der traff vi også venner fra tiden på Tigre Playa. Mange flyttet derfra da det raste ut i elva, men noen ble igjen og flyttet lengre innover i jungelen eller til den andre siden av elva. En del familier flyttet til San Lorenzo og andre landsbyer nedover Marañon.

Nedover mot San Lorenzo flyter Marañon stille og bred med lange rette strekninger. På enkelte steder ser den ut som en stor sjø.Taubåter som den til høyre, møtte vi også på vår vei nedover Marañon.

Den siste dagen i Saramiriza tok jeg det ganske med ro på formiddagen etter at jeg dagen før, fikk det legen kalte solstikk. Da fikk jeg god behandling på Helsesenteret med intravenøs væske og medisiner. Det hadde vært travle og veldig varme dager, og jeg passet nok ikke på å drikke nok.

I følge avtalen mellom de peruanske helsemyndighetene og Pym/Norad skulle Peru overta lønnsutgifter og annen drift etter en prosentvis sats fra det fjerde året, og ta hele ansvaret fra det sjuende året. De søkte om midler utvidelse av senteret, noe Pym (pinsemisjonen/Norad) innvilget og dermed kunne en ny fløy, like stor som den første bygges og innvies i 1999.

Vi ble invitert til en omvisning på senteret på vår siste dag i Saramiriza. Bibeluka var avsluttet, og deltagerne hadde reist tilbake sine hjemsteder. Jeg tok det ganske rolig på formiddagen, og kjente at kreftene kom tilbake. Tidlig på ettermiddagen tok vi turen opp til Helsesenteret der vi ble godt mottatt av personalet.

Vi ble servert en typisk middagsrett fra jungelen. Noen av de ansatte takket for Helsesenteret og hva det har betydd for kommunen Manseriche. De som hadde vært fra begynnelsen takket for utdannelse gjennom prosjektet og jobb på senteret. Ved inngangen til Helsesenteret står plaketten i sten, som sees over, plassert der av den første legen på senteret og hans kone som var jordmor.

Inngang og venteværelse og over dører til vaksinasjonsrom og til jordmorens kontor. Vaksinasjon og opplæring i hygiene er en stor og viktig del av arbeidet ved Helsesenteret.

Arkivet med journaler til venstre – mye papir! Hyggelig prat med tannlegen som nå er sjefen på helsesenteret.

Det er ikke mye nytt inventar i huset siden vi bodde der. Vi overlot alt som var i huset til pastorsfamilien fra Piura som bodde her de første årene etter at vi reiste til Norge i 1999. Nå har Manuel og Lindaura fått skaffet seg en ny sofa i alle fall! Vi fikk servert deilig frukt og leskedrikk, og hadde en hyggelig stund sammen denne siste kvelden i Saramiriza.

Mens jeg var i Saramiriza denne gangen ble det mulig å gjøre en legal overføring av huset til menigheten i Saramiriza. Det skal brukes til nasjonale misjonærer/pastorer som arbeider i og ut fra kirken i Saramiriza i følge en skriftlig avtale. Vi er glad for familien som nå bor og arbeider i Saramiriza. Både Manuel og Lindaura har pastorsutdannelse og erfaring fra tidligere oppgaver før de flyttet til jungelen.

Mandag hadde jeg igjen undervisning på Bibeluka på formiddagen. På ettermiddagen var det samtale med lederne og informasjon fra arbeidet i menighetene på de forskjellige utpostene. Lewi og Solfrid reiste på tur med en kjentmann oppover bielva Saramiriza og til hans lille gårdsbruk på den andre siden av Marañon.

Motormannen har stø kurs med sin pequi-pequi. De nærmer seg munningen av bielven Saramiriza.

Saramiriza flyter stille med tett skog langs elvebreddene. Snart møter de oljelenser etter utslippet som var i juni da oljeledningen fikk skade. Da var det bare å snu og kjøre ut i Marañon igjen.

Nå har de kommet til motoristens lille gårdsbruk eller “chacra”. Lewi beundrer de store, fine manjok plantene. På bildet over seres coconaplanter med moden frukt. Sure, men gir deilig saft og syltetøy.

En liten overnattingshytte på gården der familien oppholder seg ofte. Ender og høner vandrer fritt omkring, men holder seg i en inngjerding om nettene.

Nydelige kyllinger, men de må passe seg for diverse kryp, som øglen på bildet til venstre.

Her er butikken med litt av hvert i hyllene. På bildet til høyre er det en liten ape ute i buskene. Det er populært med små aper som husdyr.

Pastor Manuel får påfyll av bensin på sin motocar (motorsykkel med plass til passasjerer.) Lewi og Solfrid skal være med til gårdsbruket innover veien der Alys mor bor. Her hygger de seg med en forfriskninger og en prat.

Det var med glede og forventning vi gikk til kirken i Saramiriza denne søndag morgenen. Etter mye arbeid og giverglede fra vennene i menigheten og økonomisk støtte fra venner i Norge og i USA var dagen kommet for å innvie kirken på samme sted som den gamle stod. Det gjenstår en del ting som er nødvendig å få gjort etter hvert, men bygget er likevel så ferdig at det kan tas i bruk.

På bildet over synger og spiller lovsangsgruppa fra en pinsemenighet i Jaen. De var invitert for å spille i helgens møter. Til venstre er møtet i ferd med å begynne. Enda er det folk som kommer.

Gutten på bildet ovenfor framførte glad og stolt sitt bibelvers. Han er handicapet og fra et fattig hjem. Gjennom hjelpen vi sender fra Norge får han medisiner, mat og klær.

Etter innvielsesmøtet poserer pastorsparet og gjestene fra Norge bak den store, flotte kaken. Til venstre foretar John overrekkelsen av lydanlegget som ble gitt som gave til innvielsen fra Betania, Hauge i Dalane.

Ovenfor er det en gruppe av ledere fra menighetene som venter på servering, mens andre har søkt skygge under taket ved kirkeveggen.

Til høyre har en gruppe søkt ly for sola under en presenning bak kirken. Andre sitter i skyggen av et par palmer – se skyggen på bakken!

Det ble en minnerik innvielsesdag med møter både formiddag og kveld, og i tillegg en rikelig og god middag til alle som var med i kirken den dagen. Virkelig en gledens dag for kirken i Saramiriza, og alle vi andre som fikk være med denne dagen! Det ble uttrykt stor takk til giverne som hadde gjort det mulig å reise dette bygget.

Etter en god natts søvn, våknet vi opp til vår første dag i Saramiriza, eller Villa Saramiriza som nå er landsbyens offisielle navn, lørdag 14. september. Bibeluka/Konferansen for ledere og søndagsskolearbeidere fra kirkene og utpostene til Saramiriza var godt i gang da vi kom fredag ettermiddag. Vi var med på kveldsmøtet fredag som samlet både konferansedeltagere og venner fra Saramiriza.

Bildet over av Lars og de andre som hjalp oss med mange byggeprosjekter i Saramiriza, er tatt i samme gaten som bildet ovenfor. Men er fra 1989 da de hjalp til med byggingen av Helsesenteret. Mye er forandret på årene siden 1989!

Bildet til venstre viser Lewi lengre ned i gaten der den er sementert.

Det er ikke bare planker og tømmer som kommer med elva til Saramiriza, men også lokale matvarer som klaser med grønne bananer som må kokes, stekes eller grilles før de kan spises.

Øverst passerer de en barnehage. Den er nok ikke EU-godkjent, men fungerer!

Til venstre skimtes en fugl blant vannliljene. Øverst i et tre troner en rovfugl.

Bildet over viser flotte “vevde” fuglereder som henger i grenene på mange trær.

Lewi og Solfrid har gått en runde rundt byen og kommer tilbake forbi Helsesenteret som ligger til venstre. Til høyre sees gjerdet rundt den videregående skolen. Skolens paviljong synes over gjerdet.

En ganske artig løsning for å beskytte utebelysningen for regnet. Bryteren i korken over, henger egentlig under lampen til høyre, slik at den kan nås fra bakken. Tror ikke den heller ville godkjennes her til lands!

Maten smaker godt! Damene i kirken er flinke kokker. På bildet over er de allerede i gang med å forberede neste måltid.

Etter en hvil på hotellet og et bad i elva, er vi klar for kveldens møte.

Samme ettermiddag vi kom til Bagua, gikk vi en tur bortom huset vi leide det året vi bodde i Bagua fra høsten 1968 til høsten -69. Gro og jeg var der også i 2010 og så at huset som før var på en etasje, hadde fått to etasjer til. Nå ville jeg vise det til Lewi og Solfrid selv om det så ut som ingen bodde der nå. Bagua ligger på ca. 400 m.o.h. og nær ekvator. Dermed har det tropetemperaturer året rundt. Nå lå temperaturen på 33- 35 grader.

Her er Lewi og jeg foran huset i 2016, mens Gro og Maino står i døråpningen i 1969 med jeepen vår parkert i sidegaten. Lewi var for liten til å huske noe fra Bagua, men artig likevel å være der nå.

Vi kjørte innover til Saramiriza den sjette morgenen i Peru. Aly, en av søndagsskoleguttene fra vår tid i Saramiriza kjørte oss i sin firehjulstrekker. Vi gledet oss til å nå hovedmålet for Perureisen.

Da vi kom fram til et sted der dalen er smal , hadde det gått et ras. Leire og steinmasse lå over veien. Men nå finnes det gode redskap som rydder veien ganske fort. En drøy time måtte vi vente mens køen av biler økte før vi kunne kjøre videre.

Her kjører vi inn mot landsbyen Chiriaco. Dit gikk det en smal jordvei da vi flyttet innover jungelen i 1969. Veien stoppet der, og vi måtte laste sakene våre over på båten for reisen videre mot Marañon.

Her er vi på det høyeste punktet på Andesfjellenes østligste utløper. God utsikt over den flate jungelen som strekker seg helt til Atlanterhavet. Det lille bildet viser oljekompaniets pumpestasjon 20 km fra Saramiriza (sees så vidt på det store bildet).

Nå er vi nesten framme. Bildet til høyre viser den idyllisk beliggende gården til Alys mor. Det var ingen bro over elven her som så mange andre små elver da vi bodde i Saramiriza. Det var bare å kjøre ned i elva for å komme over.

Vi gledet oss til å møte vennene og ikke minst lederne og barnearbeidere fra utpostene som var samlet til Bibeluke og Konferanse i Saramiriza. Det ble det anledning til allerede samme kvelden da det var møte i kirken. Mer om dagene i Saramiriza i neste post.