Den siste dagen i Saramiriza tok jeg det ganske med ro på formiddagen etter at jeg dagen før, fikk det legen kalte solstikk. Da fikk jeg god behandling på Helsesenteret med intravenøs væske og medisiner. Det hadde vært travle og veldig varme dager, og jeg passet nok ikke på å drikke nok.

Lewi og Solfrid utenfor Helsesenteret i Saramiriza. Vi fikk bygd det med støtte fra Norad via Bistandsnemnda og PYM gjennom en avtale med de peruanske helsemyndighetene som også bidro med noe midler til byggingen. Den første delen med inngangspartiet ble innvidd i 1990. I 1999 kunne vi innvie delen til høyre som med en stor hall, er bygd sammen med den første delen.

I følge avtalen mellom de peruanske helsemyndighetene og Pym/Norad skulle Peru overta lønnsutgifter og annen drift etter en prosentvis sats fra det fjerde året, og ta hele ansvaret fra det sjuende året. De søkte om midler utvidelse av senteret, noe Pym (pinsemisjonen/Norad) innvilget og dermed kunne en ny fløy, like stor som den første bygges og innvies i 1999.

Vi ble invitert til en omvisning på senteret på vår siste dag i Saramiriza. Bibeluka var avsluttet, og deltagerne hadde reist tilbake sine hjemsteder. Jeg tok det ganske rolig på formiddagen, og kjente at kreftene kom tilbake. Tidlig på ettermiddagen tok vi turen opp til Helsesenteret der vi ble godt mottatt av personalet.

Vi ble servert en typisk middagsrett fra jungelen. Noen av de ansatte takket for Helsesenteret og hva det har betydd for kommunen Manseriche. De som hadde vært fra begynnelsen takket for utdannelse gjennom prosjektet og jobb på senteret. Ved inngangen til Helsesenteret står plaketten i sten, som sees over, plassert der av den første legen på senteret og hans kone som var jordmor.

Dette er rommet “Den kalde lenken”, der kjøleskap og fryser er plassert. Her oppbevares forskjellige vaksiner og kjøleelementer som skal fraktes med vaksinasjonsteam til landsbyer i den vidstrakte kommunen. Noen landsbyer ligger langs veien mot Bagua, men de fleste ligger langs Marañon og nås bare med båt. Til alle stedene må vaksinene fraktes i kjølebokser. Noen kjøles ved solceller. Hele lenken fra forsendelsen fra Iquitos eller San Lorenzo må være kald, ca. + 4 grader. En utfordring i tropevarmen!

Inngang og venteværelse og over dører til vaksinasjonsrom og til jordmorens kontor. Vaksinasjon og opplæring i hygiene er en stor og viktig del av arbeidet ved Helsesenteret.

Arkivet med journaler til venstre – mye papir! Hyggelig prat med tannlegen som nå er sjefen på helsesenteret.

Senere på ettermiddagen / i kveldingen var vi på besøk hos pastorsfamilien, Lindaura og Manuel. De har nå vært i Saramiriza sammen med sin datter, Irene i nærmere 10 år. De bor i huset vi bygde og bodde i fra 1985. Det stod først litt nedenfor Saramiriza, men vi flyttet det opp til selve landsbyen på nyåret 1992. Der ble det bygd opp ved hjelp av våre flinke brødre fra USA.

Det er ikke mye nytt inventar i huset siden vi bodde der. Vi overlot alt som var i huset til pastorsfamilien fra Piura som bodde her de første årene etter at vi reiste til Norge i 1999. Nå har Manuel og Lindaura fått skaffet seg en ny sofa i alle fall! Vi fikk servert deilig frukt og leskedrikk, og hadde en hyggelig stund sammen denne siste kvelden i Saramiriza.

Mens jeg var i Saramiriza denne gangen ble det mulig å gjøre en legal overføring av huset til menigheten i Saramiriza. Det skal brukes til nasjonale misjonærer/pastorer som arbeider i og ut fra kirken i Saramiriza i følge en skriftlig avtale. Vi er glad for familien som nå bor og arbeider i Saramiriza. Både Manuel og Lindaura har pastorsutdannelse og erfaring fra tidligere oppgaver før de flyttet til jungelen.