Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

Nå er det tirsdag kveld. Vi har pakket ferdig det meste. Det blir tidlig sengetid i dag. Vi må opp kl.3.00 am for å være på flyplassen kl.4.00. Flyet går 06.25, og vi fikk streng beskjed om å være på plass senest kl.4.00.

Vi reiser med American Airline via Miami og London med flere timers venting på hvert sted. Forhåpentligvis lander vi presis på Gardermoen torsdag ettermiddag for å ta buss direkte hjem til Miland. Det vi lengter mest til er stillheten og roen, – foruten vanlig mat da!

Takk til dere som har hatt tålmodighet til å følge oss på bloggen. Synd vi ikke fikk mulighet til å skrive litt mer regelmessig, men slik er det bare!

I Iquitos møtte vi og spiste sammen med “gamle” venner før vi lørdag formiddag 7.augst hadde en annen fin flytur. Denne gangen 1 1/2 time fra Iquitos til Lima.

Heller ikke bildene under er i rekkefølge. Vi har forsøkt å ordne på det, men har ikke fått det til. Jo, vi har nok enda en del å lære, – ikke tvil om det.

I 2. rad til høyre og i 3. rad er vi sammen med pastor Roger Nilsson og hans familie, venner og medarbeidere siden mange år tilbake. Roger var til uvurderlig hjelp ved innkjøp og forsendelse av materialer og medisiner, ikke minst under bygging og drift av Helsesenteret i Saramiriza.

Sammen med de sveitsiske misjonærene Ruth og Segundo Vela (han fra Peru) har de bygd opp en kirke i bydelen Sachachorros i Belen. Ruth og Segundo var nesten 20 år i Sveits før de kom tilbake som pensjonister for snart 3 år siden. Vi er sammen med dem i hotellets restaurant på bildet i 3. rad til høyre.

I nestnederste rad til høyre taler evangelist/misjonær Lucy Dahua i den Weslyanske kirken hun arbeider i og ut fra Iquitos. Lucy er fra Tigre Play og var en av vår datter Mainos barndomsvenner. Hun ble frelst som helt ung, reiste som hushjelp til Lima senere, men fortsatte trofast i en menighet i nærheten av der hun bodde. Da vi igjen fikk kontakt med henne, hjalp vi henne med å følge et lengre kurs for barne- og ungdomsarbeidere inkludert mye bibelundervisning.

Hun arbeidet senere noen år i menigheten i Saramiriza. De siste årene har hun arbeidet ut fra denne grenen av en metodistkirke i Iquitos. Hun reiser hovedsakelig til utposter menigheten har i flere landsbyer oppover og nedover Amazonas. Fint å møte henne igjen og se henne i aksjon.

De tre nederste bildene er fra hotellrommet vårt i Iquitos. Første natten lå vi på et hotell med eldgamle aircondition (nødvendig når nattetemperaturen er rundt 35 C). Den bråkte som vi skulle ha en utenbordsmotor rett ved øret. Etter all støyen i San Lorenzo og ellers i gatene i Iquitos, søkte vi noe bedre. For bare en liten økning i prisen fant vi dette hotellet på internet. Stillegående moderne aircondition i hele hotellet, untatt i området ved det lille, men rene svømmebassenget. En ettermiddag koste vi oss i bassenget. Den eneste gangen vi fikk brukt badedraktene siden badingen i elva de dagene vi var i Oklahoma med Maino og familie.

Et av bildene viser litt av Andesfjellene vi fløy over fra jungelen til kysten. De resterende bildene er fra menigheten “Casa de Oracion” i bydelen Magdalena i Lima. Den hadde nettopp 40 års jubileum. Da begynte de svenske misjonærene Boyan og Lennart Lindgren med møter i sitt hjem like ved den nåværende kirken. I 4.raden sees kirken til høyre på bildet, mens bygget til venstre er leiligheter, kontorer og søndagsskolerom.

John talte i møtet sist søndag. Der fikk vi møte mange både gamle og nye venner. En fin opplevelse. Etterpå spiste vi middag med pastorsparet og deres fire barn fra 5 til 18 år.

Det var flott vær tirsdag 3.august da vi fløy til Iquitos. En fin tur på ca. 1 time fra Tarapoto. Bildet nederst til høyre viser innflyvingen til Iquitos med litt av Amazonas i det fjerne. De fire døgnene vi var i byen, gikk som en røyk. Vi mimret om gamle dager der vi gikk ute ved Maleconen (gata ved elva), selv om Amazonas har forandret løp slik at den går bak en øy på andre siden av Iquitos. Det har blitt en stor sandbanke foran byen der det nå er plantet mais, ris og bananer. Det er bare en laguna der den gamle havna var. Der er det isteden blitt en pen park, og havna er flyttet langt nedenfor sentrum der det renner ut en ganske stor bielv, Nanay. Byen har isteden vokst seg utover, og der det før var en jordvei, er det nå en stor avenida.

Som vi merket alle steder vi var, har trafikken økt veldig også i Iquitos. Siden byen er så og si uten veiforbindelser, er det forholdsvis lite biler, men til gjengjeld motorsykler og mototaxis som preger bybildet. Det første bildet er tatt fra en motortaxi vi har kjørt en rundtur i, bl.a. til havna som synes på bildene i andre til femte raden. Her lastes og losses større og mindre båter som enten kommer med last som den store “Vikingo” fra Pucallpa som har veiforbindelse med Lima, men ligger ca. 5 dagsreiseoppover elva Ucuyali. Andre skal med last til landsbyer av ulik størrelse oppover og nedover Amazonas med bielver.

I 5.raden til venstre sees havna for potongfly ved Nanayelva. Ellers selges det fisk, både fersk, saltet og røkt i salgsbodene der nede. På bildet til høyre på 4.raden sees også røkt viltkjøtt ved siden av fisken.

På et par av bildene sees bydelen Belen som tidligere hadde hus på flåter da de største delen av året fløt på elva. Nå er de fleste hus der bygd på høye påler da de nå er på tørt land for det meste. Men i regntiden når det er høyvann, er det best å være høyt oppe fra bakken.

Til høyre øverst, sitter jeg i den vakre parken på hovedplazaen med den katolske kirken i bakgrunnen. Lenger nede sees John foran et av de eldste bevarte bygningene i Iquitos fra siste halvdel av 1800-tallet. Det er som en del av de øvrige gamle bygningene dekket utvendig med glaserte porselensfliser som ble importert fra Europa. Det var i Iquitos storhetstid under gummmi”boomen”.

I San Lorenzo var det veldig varmt og veldig bråkete. Rommet vårt hadde bare myggnetting i vinduene, og en vifte som var på de morgen- og kveldstimene det var strøm fra byens generator. Motorsykler og motortaxis, ofte med fri eksos hørtes svært godt, likedan radiostasjon med høytalere på taket ikke langt unna vårt enkle overnattingssted. Dessuten ljomet stereoanlegg og tv’r både fra naborom og naboer fra tidlig til sent. En fest for byens skytshelgen startet lørdag kveld og holdt på hele natten med musikkorps (mest trommer og skrammel) i gatene det meste av natten. Kl.04.00am startet rakettene og holdt på til 06.00, – mer bråk enn lys virket det som.

Kirken var et fristed fra all støyen untatt når mototaxis skrallet forbi på gata utenfor. Lørdag ble vi invitert til middag hos Beatriz og hennes familie. De bodde litt utenfor sentrum, og det ble et par rolige timer med god mat og hygge i hennes enkle, men koselige hjem. Beatriz bodde hos oss 3 år i Piura da hun med stipend fra NORAD, studerte administrasjon. Hun jobbet en tid på Helsesenteret i Saramiriza, men flyttet til S.L. etter at hun giftet seg med en lærer. Nå jobber hun i kommunen i et program rettet mot utsatte barn. Bildet i 2.rad til venstre.

Bildet nederst til høyre er fra Industrial. Landsbyen som Eva og Rudolf Wilhelm hadde som utgangspunkt for arbeidet i mange år. Bildet ved siden av viser bredden på Marañon like før vi svinger inn i bielven Huallaga med kurs for Yurimaguas. Vi møtte flere laste- og passasjerbåter som denne med det klingende navnet “El romantico” (den romantiske).

Den første morgenen i Tarapoto opprant med et riktig troperegn slik dere kan se på et par av bildene i andre og tredje raden. Da vi hadde fått sikret flybilletter til Iquitos dagen etter, tok vi en tur til den gamle byen Lamas ca. 30 minutters kjøring fra Tarapoto. Den ligger på en topp ca. 850 moh, og ble grunnlagt av spanjolene på 1600-tallet der de forsøkte å kristne de ganske så voldelige indianerne bosatt i området, Las Chancas.

Det første bildet er tatt på veien opp til Lamas og det andre er fra parken der med statue av en Chancaindianerkvinne. Vi var innom et lite museum som viste Chancaenes historie.