Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

Som vi skrev i et tidligere innlegg kom vi fram til Saramiriza i kveldinga den 14.juli.

Nà har vi vart her en uke, og det gjenstár akkurat en uke fòr vi drar videre til San Lorenzo lenger òstover – nedover Marañon. Det tar ca. 5 timer i speedbàt dit ned.

Saramiriza har forandret seg mye siden vi reiste hjem i 1999. John sà noe av veksten da han var her for nesten 2 àr siden. Etter det har nye hus kommet opp, ogsà skolen har bygd flere bygg, báde barneskolen og den videregàende skolen. Det er ogsà blitt bygd en barnehage for barn mellom 3 og 6 àr. Helsesenteret ser ogsá ut til á fungere bra, alt avhengig av hvilke leger som jobber der. Ná er det tre leger der, det inkluderer to som har sin obligatoriske turnustjeneste her i Saramiriza.

Vi har talt pá mòtene i menigheten, og ellers deltatt i et par mòter for ledelsen. Det er alltid saker som skal behandles og ràd som sòkes. Ellers besòker vi noen av de “gamle” vennene, foruten alle de som stopper oss pà gatene og vil hilse og prate. Det er naturligvis ogsà mange nye her nà som ikke kjenner oss og omvendt.

Det er rart à tenke pà at det bare var et par bambushytter med palmetak her da vi reiste og besòkte landsbyene langs elvene de fòrste àrene. Men oljekompaniets ankomst, vei og ròrledning til kysten pà slutten 70-tallet forandret omràdet her. Folk har flyttet til bàde fra omràdene rundt Bagua og fra landsbyer langs Marañon elva med bielver.

Nà sitter vi i en av i alle fall to internett”kontorer” og skriver dette. Det finnes ogsà en eller to steder man kan ringe fra via satelitt. Men det er ikke mobiltlf.dekning enda. Antageligvis kommer det etterhvert nàr de fàr kontinuerlig stròmforsyning fra et kraftverk i òvre Marañnon. De er nesten ferdig med legging av hòyspentledningen og er lovet stròm i august. Forelòpig er det bare lys fra byens generator fra kl.19 – 22. Mange har sine egne lysmotorer, slik som denne internettsjappa. Jeg skriver til lyden av motoren som stàr like utenfor her.

Som nevnt tidligere, er det sà dàrlig internettforbindelse og gamle maskiner at vi venter med à sette inn bilder til vi er tilbake til steder med bedre utstyr og forbindelse. Vi fàr se om vi lykkes i à komme inn pà bloggen en gang til fòr vi reiser herfra. Dette ble i alle fall et livstegn. Vi har det bra, og ònsker alle som er innom bloggen en god sommer fortsatt.

Vi var en uke i Piura dit vi kom 6.juli. I et tidligere innlegg skrev vi om ankomsten dit og besók pá et rehabsenter for handicapede barn som misjonen/menigheten har i byen Chulucanas, ca.50 minutters kjóring innover landet fra Piura. Nàr vi senere kan legge ved bilder, skal vi vise noe fra det arbeidet der. Lòrdag kvelden talte John pá móte i Chulucanas i fullsatt kirke med i alle fall 400 personer til stede.

Sóndag kveld var det feiring i den lille menigheten i bydelen Ignacio Merino som vi fikk vare med á starte pá slutten av 90-tallet. De la 13 ársdagen for grunnleggenlsen av menigheten da de fórste 6 ble dópt i tillegg til noen som var dòpt tidligere. Border var dekt i salen, det var en gruppe som sang og spilte, barn som danset, pastorer som hilste, foruten hilsen fra meg og John. Siden var det middagsservering og kake, stor stas med andre ord!

Vi var ogsá og hilste pá i bibelskolen, og var med pá ledermóte om videre planer for den. Det ble en travel tid i Piura, men vi fikk en formiddag til à gà rundt i sentrum ved plazaen og mimre litt om tiden vi bodde der. Piura, som Trujillo hadde vokst veldig siden den tiden med mye mer biler og trafikk i gatene, stor utbygging utover i bydelene, báde de fine og mer slumlignende omráder. Vi er glad vi slipper á kjóre daglig i det trafikkaoset som er ná. Ja, det var egentlig ille nok fór!

Onsdag den 14.juli kom vi fram til Saramiriza i 6-tiden da skumringen begynte her i jungelen. Da hadde vi kjort i 13 timer fra Bagua Chica i en dobbelt kabin 4 hjulsdrevet liten lastebil. Den forste halve delen av veien var ganske bra, men sà ble det bare verre og verre. Broene var i alle fall pà plass over de fleste elvene, men etterhvert ble veien rene steinròysa. Den siste fjellovergangen fòr jungelen flater ut pá den andre siden, var verst. Deler av veien var store gjórmehull, men utrolig nok kom vi oss over eller i gjennom. Godt var det i alle fall à vare framme, og à tenke pà at vi ikke skal tilbake samme veien!

Dagen fòr, altsà tirsdagen satt vi 10 – 11 timer i buss fra Piura til Bagua Chica. Her er veien bra, og bussen ogsà, men en del veiarbeider pà grunn av ras fra fjellsiden, gjorde at det tok litt lenger tid enn beregnet. Veien gar over et fjellpass pà 2400 meter, den laveste overgangen i Peru fra kysten til jungelen pà andre siden av Andesfjellene. Bagua ligger i en fin, vid dal mellom lave àser der det drives risdyrking i stor stil. Vi bodde der ca. 1 àr i 1969 pá vár “vei” til jungelen. Det forste vi gjorde var à fà tak i en bil til Saramiriza. Da det var avtalt avreise kl.5 neste morgen, smakte det godt med en dusj, mat og sa rett i seng i et hotel med delvis aircondition. Kveldstemperaturen var rundt 35 grader!

Vi har ikke skrevet fór da vi ikke har kommet inn pá bloggen. Sá etter flere forsók i lópet av den uken vi har vart her, kom vi overraskende nok inn pá den i dag. Internett forbindelsen er veldig dárlig og ujevn her. Báde av den grunn og fordi vi ikke er pà egen PC, men pá hva man kan kalle en internett-sjappe, legger vi ikke inn noen bilder nà. Háper á komme sterkere tilbake nár vi kommer til Iquitos rundt 2.august.