Misjonsreiser til Peru i 2019, 2016 og 2010.

I Iquitos møtte vi og spiste sammen med “gamle” venner før vi lørdag formiddag 7.augst hadde en annen fin flytur. Denne gangen 1 1/2 time fra Iquitos til Lima.

Heller ikke bildene under er i rekkefølge. Vi har forsøkt å ordne på det, men har ikke fått det til. Jo, vi har nok enda en del å lære, – ikke tvil om det.

I 2. rad til høyre og i 3. rad er vi sammen med pastor Roger Nilsson og hans familie, venner og medarbeidere siden mange år tilbake. Roger var til uvurderlig hjelp ved innkjøp og forsendelse av materialer og medisiner, ikke minst under bygging og drift av Helsesenteret i Saramiriza.

Sammen med de sveitsiske misjonærene Ruth og Segundo Vela (han fra Peru) har de bygd opp en kirke i bydelen Sachachorros i Belen. Ruth og Segundo var nesten 20 år i Sveits før de kom tilbake som pensjonister for snart 3 år siden. Vi er sammen med dem i hotellets restaurant på bildet i 3. rad til høyre.

I nestnederste rad til høyre taler evangelist/misjonær Lucy Dahua i den Weslyanske kirken hun arbeider i og ut fra Iquitos. Lucy er fra Tigre Play og var en av vår datter Mainos barndomsvenner. Hun ble frelst som helt ung, reiste som hushjelp til Lima senere, men fortsatte trofast i en menighet i nærheten av der hun bodde. Da vi igjen fikk kontakt med henne, hjalp vi henne med å følge et lengre kurs for barne- og ungdomsarbeidere inkludert mye bibelundervisning.

Hun arbeidet senere noen år i menigheten i Saramiriza. De siste årene har hun arbeidet ut fra denne grenen av en metodistkirke i Iquitos. Hun reiser hovedsakelig til utposter menigheten har i flere landsbyer oppover og nedover Amazonas. Fint å møte henne igjen og se henne i aksjon.

De tre nederste bildene er fra hotellrommet vårt i Iquitos. Første natten lå vi på et hotell med eldgamle aircondition (nødvendig når nattetemperaturen er rundt 35 C). Den bråkte som vi skulle ha en utenbordsmotor rett ved øret. Etter all støyen i San Lorenzo og ellers i gatene i Iquitos, søkte vi noe bedre. For bare en liten økning i prisen fant vi dette hotellet på internet. Stillegående moderne aircondition i hele hotellet, untatt i området ved det lille, men rene svømmebassenget. En ettermiddag koste vi oss i bassenget. Den eneste gangen vi fikk brukt badedraktene siden badingen i elva de dagene vi var i Oklahoma med Maino og familie.

Et av bildene viser litt av Andesfjellene vi fløy over fra jungelen til kysten. De resterende bildene er fra menigheten “Casa de Oracion” i bydelen Magdalena i Lima. Den hadde nettopp 40 års jubileum. Da begynte de svenske misjonærene Boyan og Lennart Lindgren med møter i sitt hjem like ved den nåværende kirken. I 4.raden sees kirken til høyre på bildet, mens bygget til venstre er leiligheter, kontorer og søndagsskolerom.

John talte i møtet sist søndag. Der fikk vi møte mange både gamle og nye venner. En fin opplevelse. Etterpå spiste vi middag med pastorsparet og deres fire barn fra 5 til 18 år.

Det var flott vær tirsdag 3.august da vi fløy til Iquitos. En fin tur på ca. 1 time fra Tarapoto. Bildet nederst til høyre viser innflyvingen til Iquitos med litt av Amazonas i det fjerne. De fire døgnene vi var i byen, gikk som en røyk. Vi mimret om gamle dager der vi gikk ute ved Maleconen (gata ved elva), selv om Amazonas har forandret løp slik at den går bak en øy på andre siden av Iquitos. Det har blitt en stor sandbanke foran byen der det nå er plantet mais, ris og bananer. Det er bare en laguna der den gamle havna var. Der er det isteden blitt en pen park, og havna er flyttet langt nedenfor sentrum der det renner ut en ganske stor bielv, Nanay. Byen har isteden vokst seg utover, og der det før var en jordvei, er det nå en stor avenida.

Som vi merket alle steder vi var, har trafikken økt veldig også i Iquitos. Siden byen er så og si uten veiforbindelser, er det forholdsvis lite biler, men til gjengjeld motorsykler og mototaxis som preger bybildet. Det første bildet er tatt fra en motortaxi vi har kjørt en rundtur i, bl.a. til havna som synes på bildene i andre til femte raden. Her lastes og losses større og mindre båter som enten kommer med last som den store “Vikingo” fra Pucallpa som har veiforbindelse med Lima, men ligger ca. 5 dagsreiseoppover elva Ucuyali. Andre skal med last til landsbyer av ulik størrelse oppover og nedover Amazonas med bielver.

I 5.raden til venstre sees havna for potongfly ved Nanayelva. Ellers selges det fisk, både fersk, saltet og røkt i salgsbodene der nede. På bildet til høyre på 4.raden sees også røkt viltkjøtt ved siden av fisken.

På et par av bildene sees bydelen Belen som tidligere hadde hus på flåter da de største delen av året fløt på elva. Nå er de fleste hus der bygd på høye påler da de nå er på tørt land for det meste. Men i regntiden når det er høyvann, er det best å være høyt oppe fra bakken.

Til høyre øverst, sitter jeg i den vakre parken på hovedplazaen med den katolske kirken i bakgrunnen. Lenger nede sees John foran et av de eldste bevarte bygningene i Iquitos fra siste halvdel av 1800-tallet. Det er som en del av de øvrige gamle bygningene dekket utvendig med glaserte porselensfliser som ble importert fra Europa. Det var i Iquitos storhetstid under gummmi”boomen”.

I San Lorenzo var det veldig varmt og veldig bråkete. Rommet vårt hadde bare myggnetting i vinduene, og en vifte som var på de morgen- og kveldstimene det var strøm fra byens generator. Motorsykler og motortaxis, ofte med fri eksos hørtes svært godt, likedan radiostasjon med høytalere på taket ikke langt unna vårt enkle overnattingssted. Dessuten ljomet stereoanlegg og tv’r både fra naborom og naboer fra tidlig til sent. En fest for byens skytshelgen startet lørdag kveld og holdt på hele natten med musikkorps (mest trommer og skrammel) i gatene det meste av natten. Kl.04.00am startet rakettene og holdt på til 06.00, – mer bråk enn lys virket det som.

Kirken var et fristed fra all støyen untatt når mototaxis skrallet forbi på gata utenfor. Lørdag ble vi invitert til middag hos Beatriz og hennes familie. De bodde litt utenfor sentrum, og det ble et par rolige timer med god mat og hygge i hennes enkle, men koselige hjem. Beatriz bodde hos oss 3 år i Piura da hun med stipend fra NORAD, studerte administrasjon. Hun jobbet en tid på Helsesenteret i Saramiriza, men flyttet til S.L. etter at hun giftet seg med en lærer. Nå jobber hun i kommunen i et program rettet mot utsatte barn. Bildet i 2.rad til venstre.

Bildet nederst til høyre er fra Industrial. Landsbyen som Eva og Rudolf Wilhelm hadde som utgangspunkt for arbeidet i mange år. Bildet ved siden av viser bredden på Marañon like før vi svinger inn i bielven Huallaga med kurs for Yurimaguas. Vi møtte flere laste- og passasjerbåter som denne med det klingende navnet “El romantico” (den romantiske).

Den første morgenen i Tarapoto opprant med et riktig troperegn slik dere kan se på et par av bildene i andre og tredje raden. Da vi hadde fått sikret flybilletter til Iquitos dagen etter, tok vi en tur til den gamle byen Lamas ca. 30 minutters kjøring fra Tarapoto. Den ligger på en topp ca. 850 moh, og ble grunnlagt av spanjolene på 1600-tallet der de forsøkte å kristne de ganske så voldelige indianerne bosatt i området, Las Chancas.

Det første bildet er tatt på veien opp til Lamas og det andre er fra parken der med statue av en Chancaindianerkvinne. Vi var innom et lite museum som viste Chancaenes historie.

Den 29. juli reiste vi med speedbåt 3 -4 timer nedover Marañon til San Lorenzo. Vi stanset først i Ugarte, en aguaruna-indianer landsby. Bilder fra avreisen i Saramiriza og utenfor kirken i Ugarte sees på nederste raden. Deretter et bilde ved ankomsten til Puerto America i munningen av Morona-elven. Videre et bilde utenfor kirken der.

I 3.raden nedenfra ankommer vi San Lorenzo og videre er det bilder fra bibelstudier og kveldsmøte i kirken i S.L. Fredag og lørdag formiddag hadde vi bibeltimer for ledere og venner fra fem landsbyer inkludert S.L. På kveldsmøtene torsdag, fredag og lørdag var det så og si full kirke hver kveld. Mange søkte fram til forbønn i ettermøtene.

I 5. og 6. raden nedenfra er det gatebilder fra San Lorenzo inkludert fra parken og ventesal / kontor til Huallaga Express, speedbåten med plass til 18 personer og med en 200 hp utenbordsmotor, som tok oss til byen Yurimaguas langt opp i den store bielva Huallaga.

Vi reiste fra S.L. til Yurimaguas søndag morgen. Etter 9 timer var vi framme i Yuri. Det var en utrolig rask og smidig måte å reise på flodene på, men motorduren og alle timene gjorde at vi likevel var ganske slitne da vi kom fram. Likevel tok vi en kolektiv taxi til Tarapoto med det samme.

Tidligere var veien dit over et fjellpass på ca. 950 moh bare en leirete vei, og turen til Tarapoto tok minst 5 -6 timer. For 3 år siden ble det lagt flott asfalt dit og videre hele den lange veien til kysten. Nå brukte vi 2 timer til Tarapoto; en by på ca. 250.000 innbyggere i en bred, vakker dal. Da vi var der på 70-taller var dalen og åsene for det meste skogkledde med åkrer og palme- og fruktlunder innimellom. Nå var det nesten ikke skog igjen, bare dyrket mark og beitemark.

Det øverste bildet til venstre viser solnedgang over Marañon tatt fra San Lorenzo.

Byens barnehage og skoler, samt diverse organisasjoner og Helsesenteret tok del i marsjen gjennom sentrum av Saramiriza for å feire nasjonaldagen. Særlig de små viste stor oppfinnsomhet med utkledning, ballonger etc.

Vi ble invitert, ja nærmest befalt opp på ærestribunen sammen med bl.a. ordfører og sjefer på oljekompaniets pumpestasjon, og fikk også mye ros for arbeidet vi hadde utført i Saramiriza; ikke minst for Helsesenteret.

De øverste bildene er fra en tur vi tok med “mototaxi” innover veien langs bielven Chote. Deretter kommer noen bilder fra kirken i Saramiriza, – søndagsskolebarn og formiddagsmøte. I mellom kirkebildene ser vi Lindaura og Manuel Ribera med lille Irene sammen med John ved bredden av Marañon ved Saramiriza. Støpte trapper går ned til havnen.

I fjerde rad til høyre sees Helsesenteret som ble bygd og drevet de første årene med midler fra NORAD. Delen til venstre har 20 års jubileum nå i august, mens delen til høyre (hospitaldel og nytt laboratorium) ble innviet i juni 1999. De siste 13 årene har Helsedepartementet i Peru drevet senteret.

Sykepleiere med en pasient i 5. rad og ved siden av sees hele personalet sammen med oss i ventesalen. For tiden arbeider 3 leger ved senteret, hvorav 2 avtjener sin plikttjeneste der.

I sjette raden sees misjonens hus til venstre. Vi bygde det i sin tid. Pastorer fra kysten har bodd der de senere årene, nå Lindaura og Manuel. Vi hadde til disposisjon vårt gamle soverom mens vi var i Saramiriza. Ved siden av et av de nye hotellene i Sara. I raden under sitter John i Internett-boden og ved siden av gatebilde fra “sentrum” av Saramiriza.

Nederst et bilde fra turen langs Chote der en kan skimte Loretofylkets nasjonalblomst mellom de grønne bladene. Til høyre Lindaura med Irene i stua i misjonens hus.

Bildene nedenfor viser noen utsnitt fra veien Bagua – Saramiriza. Øverst til venstre er vi på et utsiktspunkt på toppen av Andesfjellenes østiligste kjede før den flate jungelen som strekker seg helt til Altanterhavet i øst.

Noen steder var veien mer som en steinrøys, og mellom steinene på veien så vi denne tarantelaen. På østsiden av den siste fjellkjeden ble veien mange steder forvandlet til store gjørmehull. Her trekker “vår” lastebil opp en lavere bil fra gjørma. Andre steder kjørte vi gjennom elver som ikke hadde broer. Heldigvis var det lavvann, så vi hadde ingen problemer med å komme over. Vet ikke om dere kan se grisene som bader i elva (nestøverst til høyre)?

Bildet litt lenger ned er tatt fra den nye broa over Nieva elva som renner ut i Marañon litt ovenfor de siste strykene før slettelandet. Ved siden ser vi skolebarn som spiller fotball i en av de mange landsbyene som har “vokst opp” langs veien.

Bildet nestnederst til høyre viser bussen vi reiste med fra Piura. Første del av reisen gikk gjennom Sechura ørkenen nesten 20 mil til kystbyen Chiclayo. Deretter kjørte vi østover mot jungelen over Andesfjellene. Veien gikk gjennom vakre daler ved elver som før eller siden renner ut i Marañon og videre østover til Amazonas.

På et av de nederste bildene ser vi utgravingsstedet til et gammelt tempelkompleks Tucume ved Lambayeque, der Thor Heyerdahl arbeidet i flere år, og der det finnes et lite museum fra utgravingsfunnene oppkalt etter Heyerdahl.

Hele turen til Bagua tok i alt 11 timer.

I lastebilen på bildet ved siden av bussen, kjørte vi de 13 timene fra Bagua til Saramiriza. I neste innlegg legger vi inn noen bilder fra den turen og ankomsten til Saramiriza.