Onsdag den 14.juli kom vi fram til Saramiriza i 6-tiden da skumringen begynte her i jungelen. Da hadde vi kjort i 13 timer fra Bagua Chica i en dobbelt kabin 4 hjulsdrevet liten lastebil. Den forste halve delen av veien var ganske bra, men sà ble det bare verre og verre. Broene var i alle fall pà plass over de fleste elvene, men etterhvert ble veien rene steinròysa. Den siste fjellovergangen fòr jungelen flater ut pá den andre siden, var verst. Deler av veien var store gjórmehull, men utrolig nok kom vi oss over eller i gjennom. Godt var det i alle fall à vare framme, og à tenke pà at vi ikke skal tilbake samme veien!
Dagen fòr, altsà tirsdagen satt vi 10 – 11 timer i buss fra Piura til Bagua Chica. Her er veien bra, og bussen ogsà, men en del veiarbeider pà grunn av ras fra fjellsiden, gjorde at det tok litt lenger tid enn beregnet. Veien gar over et fjellpass pà 2400 meter, den laveste overgangen i Peru fra kysten til jungelen pà andre siden av Andesfjellene. Bagua ligger i en fin, vid dal mellom lave àser der det drives risdyrking i stor stil. Vi bodde der ca. 1 àr i 1969 pá vár “vei” til jungelen. Det forste vi gjorde var à fà tak i en bil til Saramiriza. Da det var avtalt avreise kl.5 neste morgen, smakte det godt med en dusj, mat og sa rett i seng i et hotel med delvis aircondition. Kveldstemperaturen var rundt 35 grader!
Vi har ikke skrevet fór da vi ikke har kommet inn pá bloggen. Sá etter flere forsók i lópet av den uken vi har vart her, kom vi overraskende nok inn pá den i dag. Internett forbindelsen er veldig dárlig og ujevn her. Báde av den grunn og fordi vi ikke er pà egen PC, men pá hva man kan kalle en internett-sjappe, legger vi ikke inn noen bilder nà. Háper á komme sterkere tilbake nár vi kommer til Iquitos rundt 2.august.
