Det var hyggelig å treffe noen av de gamle vennene igjen i San Lorenzo. For Lewi som ikke hadde vært i San Lorenzo siden ungdomstiden, var det store forandringer. Jeg var her sist i 2016 sammen med Gro, men også på disse tre årene har San Lorenzo vokst videre. Da hadde vi hadde noen bibeldager for ledere fra distriktet og kveldsmøter i kirken. Denne gangen ble det bare tid til et kort besøk før vi måtte reise videre.

Med Lewi og Beatriz foran kirken i San Lorenzo. Vi begynte tidlig å besøke San Lorenzo fra Tigre Playa. Det var husmøter den første tiden. Senere fikk vi kjøpt tomten som det nåværende kirkebygget står på. Beatriz som var en av ungdommene i menigheten i Saramiriza, bor nå i San Lorenzo. Beatriz bodde hos oss 3 år i Piura der hun studerte administrasjon med stipend fra Helsesenter prosjektet med støtte fra Norad/Pym.

Humberto som i flere år var evangelist og leder for den nystartede menigheten i San Lorenzo får seg en prat med Lewi utenfor huset der han bor. På bildet til høyre sitter han sammen med sin bror Ermenegildo. Til venstre i rød skjorte er nåværende leder for kirken i San Lorenzo, Oscar.

Solfrid smiler lurt på hjørnet.

Til venstre er vi på besøk hos Beatriz og hennes mann som er lærer. Hun jobbet i noen år på HS i Saramiriza, før hun fikk jobb på HS i San Lorenzo, og nå er hun ansatt i etaten for utsatte barn og ungdom.

Foran kommunehuset har de anlagt en stor park. Flere “tak” er satt opp som gir skygge for den stekende sola. Det var også et område med statuer og plakater med bilder og informasjon om indianerstammene i provinsen Datem de Marañon.
Her ser vi en av plakatene som viser området til de ulike grupperingene i provinsen.

På disse bildene ser vi to av statuene med informasjon på sokkelen under. Vi kjenner disse stammene godt fra besøk i områdene og utposter til menighetene i Saramiriza og San Lorenzo i mange av deres landsbyer.

Lewi slapper av i skyggen på en av benkene i parken, mens en ronsoco-unge (verdens største gnager) spaserer uanfektet i nærheten.

En vakker Boganvilla sammen med en palme og grønne vekster forskjønner huset og gaten.

Over har en vakker sommerfugl landet like ved oss. Til venstre ser det ut som noen har et dyr fra jungelen i bånd. Jeg tror det heter Sør-Amerikansk vaskebjørn.
San Lorenzo har i mange år hatt flyforbindelse med Yurimaguas. Her i den ganske så enkle “ventesalen”. Både luftforsvaret og private aktører bruker flystripa. På 1970 tallet var det allerede flyforbindelse fra Iquitos til San Lorenzo og noe senere også til Saramiriza. Da var det Twin Otter sjøfly – (18 passasjerer) som ble brukt. Det var ukentlige ruter i flere år.

Over står Lewi på flystripa. Tror han er glad for at han slipper slike rullebaner! Til venstre: Det er slike småfly som brukes nå.
San Lorenzo har fått en stor markedshall nå. På utsiden er det butikker med salg av det meste, som bl.a. skobutikken vi ser her.

Inne er det salg av fisk, kjøtt og grønnsaker/frukt. For ikke å snakke om alle typer bønner, ris, gryn og mye annet. Da vi bodde i jungelen måtte man til Yurimaguas eller Iquitos for å få kjøpt dette.

Huset og hagen til venstre var San Lorenzos eneste hotell da vi bodde på Tigre Playa. Det var like utenfor her Twin Otter flyene landet. Her kjøpte vi billetter og ventet på flyet.
Over: En travel hovedgate i San Lorenzo. Mest motocars (taxis).
En større og en mindre lastebåt har lagt til for å losse i San Lorenzo. De kommer fra Iquitos og skal videre til landsbyer oppover Marañon til Saramiriza. De går som regel også innom Puerto America ved munningen av elven Morona.
Etter to overnattinger i San Lorenzo, reiste vi tidlig på morgenen med denne hurtigbåten til Yurimaguas. Den har to store utenbordsmotorer og tar ca. 7 timer, som med lastebåt bruker ca.1 1/2 døgn. Småfly er jo raskere, men sikkerheten føltes bedre med båt! Neste stopp er Yurimaguas på reisen til Lima og Norge via Tarapoto.