Som vi skrev i et tidligere innlegg kom vi fram til Saramiriza i kveldinga den 14.juli.

Nà har vi vart her en uke, og det gjenstár akkurat en uke fòr vi drar videre til San Lorenzo lenger òstover – nedover Marañon. Det tar ca. 5 timer i speedbàt dit ned.

Saramiriza har forandret seg mye siden vi reiste hjem i 1999. John sà noe av veksten da han var her for nesten 2 àr siden. Etter det har nye hus kommet opp, ogsà skolen har bygd flere bygg, báde barneskolen og den videregàende skolen. Det er ogsà blitt bygd en barnehage for barn mellom 3 og 6 àr. Helsesenteret ser ogsá ut til á fungere bra, alt avhengig av hvilke leger som jobber der. Ná er det tre leger der, det inkluderer to som har sin obligatoriske turnustjeneste her i Saramiriza.

Vi har talt pá mòtene i menigheten, og ellers deltatt i et par mòter for ledelsen. Det er alltid saker som skal behandles og ràd som sòkes. Ellers besòker vi noen av de “gamle” vennene, foruten alle de som stopper oss pà gatene og vil hilse og prate. Det er naturligvis ogsà mange nye her nà som ikke kjenner oss og omvendt.

Det er rart à tenke pà at det bare var et par bambushytter med palmetak her da vi reiste og besòkte landsbyene langs elvene de fòrste àrene. Men oljekompaniets ankomst, vei og ròrledning til kysten pà slutten 70-tallet forandret omràdet her. Folk har flyttet til bàde fra omràdene rundt Bagua og fra landsbyer langs Marañon elva med bielver.

Nà sitter vi i en av i alle fall to internett”kontorer” og skriver dette. Det finnes ogsà en eller to steder man kan ringe fra via satelitt. Men det er ikke mobiltlf.dekning enda. Antageligvis kommer det etterhvert nàr de fàr kontinuerlig stròmforsyning fra et kraftverk i òvre Marañnon. De er nesten ferdig med legging av hòyspentledningen og er lovet stròm i august. Forelòpig er det bare lys fra byens generator fra kl.19 – 22. Mange har sine egne lysmotorer, slik som denne internettsjappa. Jeg skriver til lyden av motoren som stàr like utenfor her.

Som nevnt tidligere, er det sà dàrlig internettforbindelse og gamle maskiner at vi venter med à sette inn bilder til vi er tilbake til steder med bedre utstyr og forbindelse. Vi fàr se om vi lykkes i à komme inn pà bloggen en gang til fòr vi reiser herfra. Dette ble i alle fall et livstegn. Vi har det bra, og ònsker alle som er innom bloggen en god sommer fortsatt.